På Vegglifjell reiste Vårherre en mektig og stor katedral
av blåne bak blåne, av åser og elver og gjel,
og snødekte vidder hvor mennesket kan finne ro for sin sjel,
hvor heilo og blåstrupe kvitrende istemmer Skaperens gledeskoral.
Og lytter du ekstra godt får du muligens høre
lyden av usmurte ski på sviktende føre:
En sokneprest farer fra hytte til hytte i vintersesongen
med prestekjolen i rypesekk så den mister fasongen.
Noen rynker på pannen og spør seg om mannen er gal.
Men hyttefolk ønsker velkommen den smilende gjest.
Det er ikke ånden som går, det er Sverre-prest.
I sporene etter de trofaste presteski oppstår visjonen,
ideen, drømmen – om kirke på Vegglifjell!
Å reise i skaperverkskatedralen – et lite kapell
så kanskje den aldrende prest snart fikk slippe mosjonen
med flyving fra messe til messe, fra hytte til hytte.
Et hus til Guds ære, et hus for å undres og lytte
og tilbe og synge, i ly under Senhovdtind:
Et hus hvor hver sliten og søkende vandrer kan bydes inn,
og sette seg ned ved den salige rastestasjonen:
To eller tre eller mange, samlet i bønn på hans ord.
Samlet rundt døpefonten, og rundt hans bord.
Hva skulle vi gjort uten ildsjeler, de som er vonde å skremme?
De som er grepet, og hårdnakket klorer seg fast,
de som tar initiativ, og som siden står last og brast,
mens alle vi andre mumler: «Det er da vel bare å glemme?»
I eventyret om Fjellkirken spilles den gode feen
av Helga Tveiten fra Veggli – hun hadde ideen!
Hun gav seg ikke. Hun trodde på dette.
Og brydde seg ikke om folk sa at nå er’a Tveiten fra vettet.
Hun stolte på drømmen og fulgte sin indre stemme.
Hun lirket og lempet til andre forsto at dette ble gromt.
Snart fikk hun flere med seg. Steinar Thoen fant tomt.
Å drømme om kirke er lett. Men å tegne er verre.
Utallige golde arbeidskirker vitner om det.
Å tegne troen! For mange en håpløs idé.
Men den som ikke var tapt bak en vogn var selvfølgelig Sverre.
Etter en olsokmesse grep han Hans Halvorsens arm,
godblunket til ham og tok frem sin sørlandske sjarm:
«Hu Helga sku’ gjerne ha bygd seg en kirke!
Du tegner vel du?» Og ordene tok til å virke.
Halvorsen målte og tegnet, ble husbyggingsherre.
Messer ble feiret i snøfonna, allting var godt og vel.
De fryktet ikke, de bygde på fjell.
Visste de hvor mange timer med dugnad de hadde i vente?
Den dagen i åtteogåtti, en ny komité
samlet hos presten, de gjennomgår det som skal skje,
ivrige etter å komme i gang, energiske, spente.
«Vi bygger i vei – og ser hvor langt pengene rekker.»
Det blir det hus av – men også budsjetter som sprekker.
Men ikke på Vegglifjell. Alt gikk bra.
Gavene strømmet inn, både innen- og utenlandsfra.
Alf Einar Eriksrud kom inn som den eminente
byggherre, dro det i land så sikkert og støtt.
I toognitti i juni kom Osberg. Kirken var født.
Se deg om! Se hvordan kirken vår skimrer i Halvorsens blågrønne drakt!
En livets farge, sa Halvorsen selv.
I Jotun var fargene jobben hans, morgen til kveld.
Her får et livs erfaring uttrykk i uventet kirkeromsprakt.
Han var av dem som forstår at de store bataljene
vinnes i alle de små og forsagte detaljene.
Gardiner og sengetøy, farger, servise, detaljer i fleng.
Ut av det små vokser en større helhet, en sammenheng.
Kirken skal være en port ut i verden, har Halvorsen sagt.
La kirkens søyler støtte deg, som gutten på alterbildet.
De bærer igjennom alt – hvis du bare vil det.
Tolv søyler i alterringen: Apostlenes lære
Fire søyler i prekestolen: Evangelistenes ord
Tre søyler i døpefonten: Faderen, Sønnen og Ånden. Vi tror:
at Ham tilhører all makt og all ære.
To søyler i altertavlen: Jesus er kommet – Jesus skal komme igjen.
I midten: Den ene, lengtende verden – hvor venn møter venn.
Vi sitter ikke på stoler, egoistiske og tandre.
Vi sitter på benker sammen, for der må man tåle hverandre.
Et ufullstendig bilde på hvordan Gudsriket skal være.
Støtt hverandre, sier rommet. Gå med Gud!
Det er Herrens ene, nye bud.
Femogtyve år med fjellkirke på Vegglifjell!
Mange par er viet, mange barn er døpt og konfirmert.
Mange kopper kaffe drukket, mange messer celebrert.
Femogtyve år siden komiteen så sitt arbeid kront med hell.
Nå må vi gi innhold til de femogtyve neste.
Slik at unge, gamle, hyttefolk og bygdedyr får gjeste
et hus som gir dem håp, og tro og styrke
midt i vinterferier, sommerkvelder, hus og heim og yrke.
Gud er nær, ja midt i blant oss, hvisker Vegglifjell kapell.
Gå ut, føl det, kjenn det, hør det, se det.
Verden skimrer av Guds blågrønne forløsningsglede.