STEDET
Numedal omfatter kommunene Flesberg, Rollag og Nore og Uvdal. Den er den vestligste av de store østlige dalførene i Sør-Norge, og kalles ofte for Middelalderdalen. Dalen har bevart flere trehus fra middelalderen enn noe annet sted i Norge. Blant de bevarte byggene er fire stavkirker, de eldste fra 1100-tallet. Gjennom hele dalen renner Numedalslågen, et av Norges lengste vassdrag.
Veien mellom øst og vest over Hardangervidda, den såkalte Nordmannsslepa, gikk gjennom Numedal. Dette, sammen med nærheten til sølvverket på Kongsberg, gjorde at dalen mottok mange impulser utenfra selv om den var tynt befolket. Kunsthistoriker Gry Ljøterud Andersen sier: «Numedal er et rikholdig folkekunstdistrikt, og kanskje et av de mest uensartede og vanskelige å karakterisere i hele Norge.»
I Numedal var det frikirkemiljøene, og spesielt «Den evangelisk-lutherske kirkes menighet» i Nore, som tok vare på de gamle melodiene og den gamle måten å synge på. De mente at de gamle folketonene var «mer åndelige», og det å synge dem ble sett på som en «dobbelt bønn». I kirkene gjorde derimot orgelets inntog sitt til at folketonenes rytmikk og ornamentering ble skjøvet ut.
Hardingfele og durspel (enrader og torader) var lenge fullstendig tabu i alle religiøse sammenhenger. Det samme gjaldt selvfølgelig folkedansen. Alt dette ble forbundet med drikk og utskeielser. Legforkynneren Kari Heie var utgangspunktet for en stor vekkelse på 1800-tallet. Hun beskrev bl.a. detaljerte syner hun hadde hatt av hvordan dansere og spelemenn led i helvete. Dette førte til at mange spelemenn brant eller kastet felene sine. Ikke før på 1970-tallet ble det gradvis mulig å ta folkemusikken og felekunsten inn i kirkerommet.
FOLKEMUSIKKMESSEN TAR FORM
Folkemusikkmessen er inspirert av liturgien slik den var på den tiden da folketonene ble til. I den dansk-norske salmemessen fra 1688 var de klassiske liturgiske prosaleddene (kyrie, gloria, sanctus osv.) byttet ut med faste, passende salmer som vekslet med kirkeåret. I den nye alterboken fra 1889 kom prosaleddene inn. Folkemusikkmessen er en blanding av de to. «Salmemesse-modellen» gjør det mulig å skape gjenkjennelse og gjør menigheten kjent med folketonene siden de brukes i hver messe.
Nattverdsliturgien følger i alt vesentlig salmemessen. Som fast nattverdssalme brukes folketonen Jeg vet meg en venn, og som kommunionssalme brukes Jesus din søte forening at smake. Kyrie og gloria-leddene er derimot nykomponert til folkemusikkmessen av lokale folkemusikere, henholdsvis Even Tråen og Åshild Wetterhus.
DANSENS PLASS I MESSEN
Det var også et viktig poeng for oss å inkludere folkedansen i messen, og la den få være med på å understreke lovsangen og tilbedelsen. Gloria-dansen er tenkt som en integrert del av lovsangen i gloria-leddet. Om mulig er dette lausdans (halling) danset av én person. I Ljungby kyrka danses en springar.
Eukaristi-dansen er en del av nattverdsbønnen. Eukaristi er et tradisjonelt ord for nattverden som betyr «takksigelse», og i folkemmusikkmessen blir dansen en del av vårt takkoffer. I stedet for å innhylle alteret i røkelse, innhylles det i dans. Takkofferet bæres ikke frem bare med våre ord, men også med våre kropper.
Utsendelses-dansen er en gangar danset av tre personer. Messen feires i Den treenige Guds navn, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Noen av de greske kirkefedrene omtaler treenigheten som en perichoresis, noe som bokstavelig talt betyr «runddans.» Kjærligheten mellom Faderen, Sønnen og Ånden er som en runddans, hvor de flettes inn i hverandre. Tremannsdansen til slutt kan kanskje sees som et ikon på den trinitariske perichoresis? Vi innhylles i Den treenige Guds kjærlighet som ikke lar oss bli innenfor kirkens vegger, men leder oss ut i verden til tjeneste for Gud og vår neste.
INSTRUMENTENE
Hardingfele: Særnorsk fiolininstrument med fire overstrenger og fire eller fem medklingende strenger som løper fritt under gripebrettet. Den har kropp som den vanlige europeiske fiolinen, men lokk og bunn er mer hvelvet, halsen er kortere og stolen flatere. Hardingfela ble trolig utformet på 1600-tallet. De pietistiske vekkelsene samt utvandringen til Amerika gjorde at hardingfelespillet i Numedal fikk en alvorlig knekk på 1800-tallet.
Kraviklyre: Kraviklyra stammer fra gården Mellom-Kravik i Nore. Den er skåret ut av ett stykke furu og har trolig hatt sju strenger. C14-datering viser at den antagelig er fra 1500- eller 1600-tallet, og den er den eneste i sitt slag som er bevart i Norge. I moderne tid har det blitt laget kopier, blant annet av instrumentmakeren Sverre Heimdal fra Nore.
Sjøfløyte: Fløyte av tre. Navnet kommer av at instrumentet kom hit til landet «over sjøen», importert fra kontinentet. Som en følge av vekkelsene i siste halvdel av 1800-tallet ble hardingfela erklært som syndig, og mange spelemenn begynte å spille danseslåttene på fløyte i stedet. Nils Stuvstad (1909–1980) fra Numedal er kanskje den mest kjente fløytemakeren.
KILDENE
Halvor Landsgard (1894-1982), kilde til O Gud forstanden fatter ei, var forsanger i Den evangelisk-lutherske menighet i Nore i mange år. Han kunne de gamle tonene slik de ble brukt før orgelet kom inn i bildet. Halvor sang alltid, når han arbeidet i skogen og til og med når han lå og hvilte middag.
Sigrid Knutsdotter Livrud (1870-1956), kilde til Jesus din søte forening, kom til gården Livrud i Uvdal som tjenestejente. Senere giftet hun seg her og fikk tre barn. Hun beskrives som en stillfarende og arbeidsom kvinne som helst sang i hjemmet og i kirken. Folkloristen O.M. Sandvik mente hun var blant dem som best hadde «bevart tradisjonen om de ofte eiendommelige melodier.» I tillegg til den religiøse sangen hadde Sigrid Livrud et stort repertoar av sagn og eventyr. Det meste av dette ble aldri skrevet ned.
Arne Olsen (1940-2014), kilde til Brørsteinan, har vært sentral i Numedal spelemannslag i nyere tid. Han har stått for flere utgivelser både på kassett og CD, og har selv komponert en mengde slåtter, både for hardingfele og torader.
Gunhild Skarpaas (1867-1959), kilde til Juleverset, var en av de rikeste kildene til den religiøse sangtradisjonen i Numedal. Det ble gjort opptak av henne i 1954, 88 år gammel. Stemmen var da fremdeles klar og stø. Hun sang bl.a. salmer av Brorson og Petter Dass på gamle folketoner, i tillegg til andre salmer og åndelige sanger som ble brukt ved vekkelsen rundt 1885. Hun hadde en sterk tro på sangens kraft, og mente at når man sang kunne man skremme bort den onde.
Herleik Stuvstad (1897-1985), kilde til Gamal halling, var sjøfløytespiller. Han hadde flere brødre som var spelemenn, og broren Nils var en sentral fløytemaker. Herleik fikk mye å si for interessen for sjøfløyta hos yngre generasjoner folkemusikere utover på 1970-tallet. Han begynte med fløytespill i 12-årsalderen, da på en blekkfløyte han hadde med seg i skogen når han gjette.
Jøran Åsland (1870-1958), kilde til I dag er nådens tid og Jeg vet meg en venn, vokste opp med mye sang; både moren og bestemoren var sangere. Hun hadde en alderdommelig sangstil, med mye ornamentikk. Hun ble en viktig kilde for den gamle sangstilen i dalen, og hadde et stort repertoar både av lokker, viser og salmer. Det ble gjort opptak av Jøran da hun var 87 år, men stemmen er like klar.