Tidleg om morgonen første dagen i veka, medan det endå er mørkt, kjem Maria Magdalena til grava. Då får ho sjå at steinen er teken bort frå grava. 2 Ho spring av stad og kjem til Simon Peter og den andre læresveinen, han som Jesus hadde kjær, og seier til dei: «Dei har teke Herren ut av grava, og vi veit ikkje kvar dei har lagt han.» 3 Då tok Peter og den andre læresveinen ut og kom til grava. 4 Dei sprang saman, men den andre læresveinen sprang fortare enn Peter og kom først til grava. 5 Han bøygde seg inn og såg linkleda som låg der, men han gjekk ikkje inn i grava.6 Simon Peter følgde etter, og han gjekk inn. Han såg linkleda som låg der,7 og duken som Jesus hadde hatt over hovudet. Den låg ikkje saman med linkleda, men samanrulla på ein stad for seg. 8 Då gjekk den andre læresveinen òg inn, han som var komen først fram til grava. Han såg og trudde. 9 For endå hadde dei ikkje skjøna det Skrifta seier, at han måtte stå opp frå dei døde. 10 Så gjekk læresveinane heim.
Joh 20,1-10
----------------------
Exordium:
I dag er det påskedag, en gledens dag – i dag får vi se løpende føtter. Føtter som løper i spenning, føtter som går rolig hjem og føtter som danser i glede. Og i dag får vi alle se de gjennomborede føttene til Jesus, de føtter som for bare noen dager siden var livløse med nagler i seg, men som nå beveger seg mot oss og som åpenbarer seg for oss. Levende gjennomborede føtter. La oss derfor reise oss og sammen synge dagens høytidsvers.
Høytidsvers: Nr.193
Har du tenkt på hvordan føtter kan tale og avsløre ganske mange følelser og hendelser? Ser vi på føtter i bevegelse, så avslører de ganske så mye om både følelser og sinnsstemning. Gjennom tre år så har disiplenes steg variert i frekvens, bevegelser og følelse. Dei sprang saman, Disiplene flykta, Peter subbet ut og gråt, Thomas går usikkert frem, Judas går målbevisst og svikefullt frem.
Vi har fulgt disiplene litt på veien, og sett dem gå med både lette og tunge skritt.
Skrittene var nok ikke helt stødige da Peter la fra seg fiskegarnene sine og forlot det han kjente for å gå de neste skrittene av livsveien sammen med Jesus. Men på stranda, der han møtte Jesus første gang, fikk han se et glimt av noe mer. Et glimt av lys som var sterkt nok til å skape en lengsel stor nok til å legge fra seg det han hadde i hendene sine for å følge ham.
Skrittene var nok adskillig lettere da han og Jesus kom inn i Jerusalem sammen, på Palmesøndag. Jesus ridende på et esel, Peter og de andre i flokken som gikk ved siden av. Jubelbrusene gjorde nok noe med hvordan de så på hele denne reisen. Skrittene var stødige, fulle av selvtillit og glede.
Føttene fikk hvilt seg på Skjærtorsdag, da Jesus tok av seg kappen sin, la ned symbolet han bar på ære og status, og knyttet et forkle rundt livet for å vaske disiplenes føtter. Nok et sannhetsglimt ble delt: Den høyeste bøyde seg ned og vasket vennenes føtter. Skrittene videre skulle de aldri gå alene.
På Langfredag var de nyvaskede føttene tunge av sorg. Veien hjem fra Golgata må ha vært tung å gå. Sorg er tungt å bære, det vet alle som har mistet noen de er glade i. Vi kjenner kanskje alle litt på det i dag, i møte med den tragiske terrorhendelsen i Sri Lanka. Rådløshet og tunge føtter.
De har gått mange skritt, disiplene. På en bratt vei som ikke ledet til den friheten de trodde skulle komme. Skrittene stilnet i noen dager. Lammelsen var total.
Men i dag møter vi dem løpende. De løper mot en grav som ryktene sier at er tom. De kan ikke få ro før de har sett det med egne øyne. De løper opp mot graven, tilbake til stedet der de så vennen bli drept på et kors.
Skrittene bæres av håp. De bæres av nok et glimt: håpet om at kanskje, kanskje, var det sant det han sa om at kjærligheten skulle overvinne døden og mørket en gang for alle. Kanskje var det sant at godheten vinner til slutt, selv etter smerte og død. Kanskje er det sant at det finnes nytt liv etter døden.
De kommer løpende, snublende, pustende, pesende mot graven. Og den er tom.
Så går disiplene hjem igjen.
Jeg elsker den siste notisen, at disiplene simpelthen går hjem etter å ha sett den tomme graven. De har ikke engang sett den oppstandne Jesus, men de har sett den tomme graven. Og det var nok. De har ikke sett hele sannheten. Men de har sett et glimt som er nok til å gi dem ro.
I dag, på påskedag, får vi alle det samme glimtet. Glimtet av en tom grav, og glimtet av de gjennomborede føttene til vår Herre og frelser. Og nå er det våre føtter, i den to tusen år gamle tradisjonen, som kan vandre rolig. Alle våre ulike føtter, små og store føtter, barneføtter og voksenføtter, føtter med fine og velpolerte sko, og føtter med slitte sandaler. Alle føtter kan vandre rolig, i håp og trygghet om at Kristus er oppstanden – vandre i stolthet og visshet om at Kristi levende gjennomborete føtter har betydning og er livsendrende, også for meg.