Dagens evangelietekst høres litt ut som et av våre folkeeventyr:«Det var èin rik mann som kledde seg i purpur og fint lin og levde i fest og prakt dag etter dag». Det er Jesus som forteller en lignelse. Og den er ganske brutal. Den handler om Lasarus som får trøst av Abraham etter sin død, og den rike mannen som lider langt unna Lasarus og Abraham.
Dette er en lignelse. Den er ikke nødvendigvis tenkt som en reell beskrivelse av dommen og livet etter døden. For det Jesus sier her om Guds rike, stemmer ikke overens med andre av bibelens fortellinger om nåde. For vi tror på en Gud som elsker oss uavhengig av våre handlinger.
Lignelsen kan minne litt om julefortellingen om Ebenezer Scrooge. Scrooge er en rik mann, som en julenatt får besøk av sin døde kollega - Jacob Marley. Han kommer innom fra de døde for å varsle Scrooge om straffen som venter han hvis han ikke blir et bedre menneske. Det er jo nettopp det den rike mannen ber Abraham om: Kan du ikke sende noen for å varsle de som enda lever? Om at de må være gode mot andre for å ikke havne her? Her handler altså motivasjonen for å være god mot andre, om frykt for straff. Og her er det viktig at dere følger med: for vår motivasjon bak kjærlighet trenger ikke ligge i frykt for straff.
Vi frykter ikke noe ild og pine. Vi trenger ikke frykte at vi ikke er gode nok for Gud. Vi trenger ikke spørre om vi er gode nok for etterlivet, slik som kristendommen la veldig vekt på i middelalderen. Kristendommen er ingen regelreligion, eller karmareligion. Det betyr ikke at vi ikke skal la oss berøre av denne liknelsen Jesus forteller.
Lukasevangeliet er ofte hard mot de rike. Fortellingene der er ofte et hardt slag i ansiktet for oss som bor i den rike delen av verden. Men det er ikke bare Lukasevangeliet som utfordrer vår rikdom og vår delingsevne. I dag hørte vi også en bibeltekst fra 5.mosebok og en fra 1.Johannesbrev. Tekster skrevet med flere hundre års mellomrom – og alle tre er like tydelige i sitt budskap om fattigdom: I 5.mosebok: Difor byd eg deg: Opna villig handa for bror din, for dei som lid naud og dei som er fattige i landet ditt! Og i 1.Johannesbrev: Mine born, lat oss elska, ikkje med tomme ord, men i gjerning og sanning!
Bibelen er full av sånne tekster. Derfor går det ikke så lang tid imellom de gangene vi får sånne bibeltekster som søndagens tekst. Fordi omsorg for de fattige og utstøtte er en viktig del av bibelens budskap. Det er kanskje noe vi trenger å høre ofte.
Jeg merker det hvertfall med meg selv. Jeg kan bli superinspirert en dag – til å dele av det jeg har, og tenke at: nå, nå skal jeg gjøre en forskjell. Nå skal jeg bry meg, og jeg skal faktisk gjøre noe. Jeg skal dele av alt jeg har. Men så kommer hverdagen. Og man blir opptatt av mange ulike ting. Og man bruker pengene på det man er vant til å bruke penger på. Også møter vi disse fattigdomstekstene i bibelen. Som minner oss på det vi hadde glemt. At det finnes fattige med navn.
For det er et viktig poeng i den lignelsen Jesus forteller. Han forteller om den rike mannen og Lasarus. Mens de rike i Jesu lignelser ofte ikke har et navn, og forblir anonyme, får den fattige i denne fortellingen et navn: «Lasarus». Lasarus betyr «Gud har hjulpet» eller Gud hjelper. Det er nok ikke tilfeldig at den fattige har fått navnet Lasarus, og heller ikke at den fattige faktisk fikk et navn i fortellingen.
Navnet vårt har jo mye å si. Navnet vårt bekrefter den vi er. Det er fint når noen husker navnet vårt, også er det kjipt når man må presentere seg for noen man har møtt mange ganger. Å ha et navn, er å være til og å ha en identitet. Når Jesus gir den fattige navnet Lasarus, gir han verdens fattige et ansikt. Lasarus er alle verdens fattige. Vi møter verdens fattigdom og nød daglig gjennom nyheter, men folk er stort sett navnløse, det blir ofte brukt generelle begrep: det står om fattige, flyktninger, asylsøkere, torturofre osv... I det øyeblikk alle disse får et ansikt med navn og identitet blir det nesten uutholdelig. Men Jesus gir dem navn: Lasarus. Gud ser altså disse menneskene som for oss ofte ikke har et navn. Han gir navn til de utstøtte. I Jesu lignelse er det Lasarus som får trøst av Abraham. Det er den fattige Lasarus som blir sett.
Så vi møter sånne tekster i bibelen som minner oss på det vi kanskje glemmer. At det finnes fattige med navn som vi har ansvar for. Det finnes en Sara eller Abdi eller Vincent eller Marianne der ute. Med et ansikt vi ikke kjenner. Og selv om vi ikke skal lese lignelsen som en advarsel mot straff etter vi dør, så kan vi ta lignelsens hovedbudskap på alvor. Å ikke gå forbi den fattige utenfor porten vår. Eller den fattige på andre siden av kloden. Vi trenger bibelens påminnelse om dette.
Det er ikke noe form for godhetsregnskap som skal drive oss til gjøre godt og dele. Vi trenger ikke drives av frykt for noe straff, men vi kan drives av kjærlighet. Som Paulus sier: «Kva kjærleik er, har vi lært av at Jesus gav livet sitt for oss.» Vi skal elske og dele fordi det er det er vi er skapt til. Jesus fortalte ofte om Guds rike, hvordan det vokser frem. Og jeg tror at det å elske og dele med våre medmennesker er en del av det. Det er det som er å speile Guds himmel av. «Lat oss elska, ikkje med tomme ord, men i gjerning og sanning."