1 Det var like før påskehøgtida, og Jesus visste at timen hans var komen då han skulle fara bort frå denne verda og til Far sin. Han hadde elska sine eigne som var i verda, og han elska dei heilt til det siste.
2 Då dei heldt måltid, hadde djevelen alt gjeve Judas, son til Simon Iskariot, den tanken i hjartet at han skulle svika han. 3 Jesus visste at Far hadde gjeve alt i hans hender, og at han hadde gått ut frå Gud og gjekk til Gud. 4 Då reiser han seg frå måltidet, legg av seg kappa og tek eit linklede og bind om seg. 5 Så slår han vatn i eit fat og tek til å vaska føtene til læresveinane og tørka dei med handkledet som han har om livet. 6 Han kjem til Simon Peter, og Peter seier til han: «Herre, vaskar du mine føter?»7 Jesus svara: «Det eg gjer, forstår du ikkje no, men du skal skjøna det sidan.» 8 «Aldri i æva om du skal vaska føtene mine», seier Peter. «Dersom eg ikkje vaskar deg, har du ingen del i meg», svara Jesus. 9 Simon Peter seier til han: «Herre, ikkje berre føtene, men hendene og hovudet òg!» 10 Men Jesus seier til han: «Den som er bada, er heilt rein og treng ikkje vaska anna enn føtene. Og de er reine – men ikkje alle.» 11 For han visste kven som skulle svika han. Difor sa han: «De er ikkje alle reine.»
12 Då han hadde vaska føtene deira og teke på seg kappa, tok han plass ved bordet att. Så sa han til dei: «Skjønar de kva det er eg har gjort for dykk? 13 De kallar meg meister og herre, og det med rette, for det er eg.14 Når no eg, herren og meisteren, har vaska føtene dykkar, då skyldar de òg å vaska føtene til kvarandre. 15 Det er eit føredøme eg har gjeve dykk: Som eg har gjort mot dykk, skal de òg gjera. 16 Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Ein tenar er ikkje større enn herren sin, og ein utsending er ikkje større enn den som har sendt han. 17 No veit de dette. Og sæle er de så sant de gjer etter det.
Joh 13,1-17
----------------------
Hæ? Vasker DU mine føtter? – spør Peter
Hæ? Vasker DU meg rein i dåpen og gir MEG del i din død og oppstandelse gjennom dåpen og nattverden? – spør vi
Det er ikke logisk – hverken for disiplene eller for oss. Det overrasket Peter, og det overrasker oss – den allmektige Gud, skaperen av verden, skaperen av oss – han bøyer seg ned og tjener oss. Han bøyer seg ned i påskens fortelling, og han bøyer seg ned hver gang et barn blir døpt og hver gang et menneske tar imot nattverdens brød og vin.
Den allmektige. Den opphøyde. Herren. Han som vi naturlig nok tenker at skal herske og befale – han bøyer seg ned, som en tjener. Som en tjener vasker han føtter og han vasker sjeler.
Det ER overraskende. Evangeliets nådefulle budskap er overraskende. Å snu opp ned på hierarkiet er overraskende – det er overraskende vakkert. Og påsken som vi nå er inne i er og skal være overraskende. La oss bli overrasket, la oss på ny ta inn over oss storheten i denne nådefulle og vakre overraskelsen.
Det var nok ikke tilfeldig at Jesus gjorde en så overraskende handling som han gjør ved å vaske disiplene sine føtter. For en overraskende handling setter spor, en overraskende handling gir perspektiv, en overraskende handling setter spor og utfordrer. For gjennom å vaske føttene til disiplene sine, så viser Jesus både hva han snart skal komme til å gjøre gjennom sin død og oppstandelse. I tillegg så viser han gjennom sin overraskende handling hva det å være kirke handler om.
Skjærtorsdag er den dagen i påsken vi kanskje kan lære mest om hva det er å være kirke. Det er dagen da Jesus selv, i ord og handling, instruerer disiplene og oss i hva som skal kjennetegne kirken – fellesskapet som vokser fram av hans forkynnelse og hans liv. «Jeg har gitt dere et forbilde: slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre» sier Jesus. På samme måte som Jesus overrasker, så skal Kirken – som er deg og meg – overraske. Vi skal overraske ved å snu opp ned på de hierarkiske modeller, vi skal overraske ved å tjene. På samme måte som Jesus bøyer seg ned, skal vi bøye oss ned.
For det å være kirke er å bøye seg ned:
Først bøye oss ned for å ta imot. Ta imot den uendelig store gave Gud har gitt oss. Vi gjør det nesten hver gudstjeneste, bøyer oss ned på alterringen for å ta imot nåden i form av brødet og vinen i nattverden. Vi bøyer oss i ære og takk for de store gaver vi får ta imot i form av Herrens legeme og blod.
Deretter blir vi sendt ut, for igjen å bøye oss ned – denne gangen for å tjene andre slik vi har blitt tjent av Gud. For å vaske føtter, for å overraske, for å tjene. For det å tjene kan ikke gjøres fra høyden, vi må bøye oss ned – ned fra vår stolthet, fra frykten, fra tilfredsheten, fra likegyldigheten.
Vi skal snart få ny diakon i Ulstein sokn, og det blir selvfølgelig veldig spennende. Og det er en særs viktig jobb som diakonen gjør ved å koordinere og drive den hjelpende tjeneste. Men denne tjenesten, diakoniens tjeneste, hører ikke bare til i en stillingsbeskrivelse til en diakon. Diakoniens tjeneste hører til stillingsbeskrivelsen for hele kirken, for menigheten, for fellesskapet og for individet. Herren tjener sine barn, og vi kalles til å tjene hverandre – det er evangeliet!
Vi er dem som blir vasket av Jesus. Dåpsvannet og Guds kjærlighet, disse to tørker aldri ut. Vi er svikerne, tvilerne, de utstøtte og de utslåtte. Men han kaller oss venner, og han opptrer som vår tjener – og han vil dele brød og vin og spise sammen med oss. Vi er hans kirke. Vi er hans kropp. Derfor skal vi gjøre som ham: Vi skal invitere, tjene, dele og dele ut brød og vin. Vi er den overraskende kirke, slik Jesus var den overraskende frelser og tjener.
«Jeg har gitt dere et forbilde: slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre»