13 Då dei var farne, synte Herrens engel seg for Josef i ein draum og sa: «Stå opp, ta barnet og mora med deg og røm til Egypt, og bli der til eg seier frå! For Herodes kjem til å leita etter barnet og vil drepa det.» 14 Han stod opp, tok barnet og mora og drog til Egypt same natta. 15 Der vart han verande til Herodes døydde. Slik skulle det oppfyllast, det Herren har tala gjennom profeten:
Frå Egypt kalla eg son min.
Matt 2,13-15
---------------
Det er romjul. Julens fred har kanskje fått senket seg over deg. Vi har feiret juleaften for noen dager siden. Vi har tradisjonen tro fått høre juleevangeliet, kanskje opptil flere ganger. Denne historien som vi har hørt så mange ganger tidligere. En historie som blir avtegnet med en vakker ramme, med fine, duse farger – en historie fremstilt nærmest så idyllisk at vi nærmest legger til litt vakker nysnø på taket av stallen hvor Jesus blir født.
«Eia var vi der» har vi sunget. Vi har fått leve oss inn i en fortelling som er pyntet med glitter og stjerner. Og det er, og skal være, en idyllisk fortelling. Fordi julefortellingens essens er vakker og elementær – nettopp fordi det er historien om Gud som blir en del av vår verden – historien om fødselen til verdens frelser. Og julefortellingens idyll skal vi selvfølgelig ikke bryte ned.
Men historien om Maria og Josef og Jesu fødsel er jo mer kompleks enn bare dens idylliske og vakre essens. Julefortellingen har jo også en kontekst – og denne konteksten får vi et innblikk i, i dag. Og julefortellingen sin kontekst er også viktig i sin måte. For konteksten er en del av den store julefortellingens teologi. Julefortellingens kontekst er med å bygger opp under hvem dette barnet som er oss gitt er og hva han er kommet for å gjøre. Konteksten forklarer oss noe om hvem Gud er og hva Gud gjør i vår verden.
For Jesus - verdens frelser, Guds sønn, Messias, den store kongen. Han blir jo ikke født i et slott, han blir ikke født i idylliske omgivelser – selv om det nesten blir fremstilt litt slik i bildene som blir tegnet for våre øyne på julaften.
Jesus – verdens frelser, Guds sønn, Messias. Han blir født i et totalitært regime. Jesus blir faktisk født i et øyeblikk hvor de mest ondskapsfulle ordre blir gitt fra kong Herodes, nemlig at alle guttebarn i Betlehem under to år skulle bli tatt livet av.
Det er helt grusomt, og det er helt forferdelig å sette ord på her vi står midt i juletiden. For denne ordren og handlingen det fører med seg, nemlig det å ta livet av barn for å bevare kongens makt, er kanskje det ytterste tegn på ondskap. Og på grunn av dette føre det til at den hellig familie blir en flyktningfamilie, som flykter til Egypt – trolig sammen med mange andre småbarnsfamilier som fryktet for deres barns liv.
Det er, som sagt, helt forferdelig å tenke på. Men i teologisk forstand er det et viktig og metaforisk vakkert poeng. Nemlig at Jesus, verdens frelser, han blir født midt i ondskapen. Jesus, Guds sønn, Gud av Gud – Skaperen. Skaperen valgte å bli del blant det skapte, midt i det vanskelige og vonde. Han blir født i sentrum av ondskapen. Han som er lyset blir født midt i mørket, slik at lyset skal kunne overvinne mørket.
«Lyset skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det»
I tillegg møter vi Josef i dagens tekst. En mann vi ikke får så stor kjennskap til – men vi får møte han her. Og ved de små fortellingene om Josef får vi et innsyn i Guds omsorg. Fortellingene om Josef handler primært om de tre drømmer som han får hvor Gud veileder den hellige familie i hva de skal gjøre. Gjennom det får vi se hvordan Gud står ved menneskets side i en vanskelig tid, og det Gud formidler til Josef i alle disse tre drømmene er: «Frykt ikke», ikke frykt noe – ikke Marias graviditet, ikke en gang kongen skal du frykte. Josef får beroligelsen og lovnaden fra Gud om at Gud holder sine hender rundt dem og har en plan.
Og gjennom disse Guds løfter gjør Josef sin oppgave, kanskje en av de viktigste oppgaver – men en oppgave vi ikke får høre så mye om i evangeliene. Josef står ved siden av de som er i nød. Han beskytter dem som trenger å løftes opp. Han står ved siden av, som en klippe – som står stødig og videreformidler de samme ord som han fikk fra Herren – nemlig «frykt ikke!»
«Lyset skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det»
Vi feirer jul. Den høytiden hvor lyset kom til jorda. Lyset ble født, midt i ondskapens mørke. Som en eksplosjon, som stadig overvinner mørket – hver eneste dag. Da gjennom Josef som sto ved siden av, trøstet, beroliget og beskyttet dem i nød. Nå gjennom oss som er bærere av det samme lyset – som har fått den samme oppgaven som Josef.
Josef fikk sine løfter fra Gud og engelens ord om å ikke frykte – og dermed fikk han sin kraft til å beskytte de sårbare. På samme måte får vi våre løfter og ord om å ikke frykte gjennom julens fortelling. Lyset er født og lysets eksplosjon i denne verden er startet, og vi er rammet av det, og vi får være med å sluke mørket i verden med det lyset som er oss gitt.
«Lyset skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det»
Ære vere Faderen, Sonen og Den heilage ande som var, er og vera skal ein sann Gud frå æve og til æve.