Ulike kirkesamfunn har litt forskjellig forståelsen av hva som skjer i dåpen. I Den norske kirka tror vi at den som døpes blir tatt inn i Guds familie og blir en del av et fellesskap av kristen tro og tradisjoner. Vi tror også at vi får Den hellige ånd over oss når vi er døpt. Dåpen er en handling som baseres på tillit til at Guds løfter vil bære oss gjennom livet og døden, det er et løfte om kjærlighet.
Dåpen – vi nevnes ved navn
Når foreldre bærer barnet sitt til dåp, er det for å gi barnet en tilhørighet som er verdifull. Dåpen er ingen navngivingseremoni, men i dåpen nevnes vi ved navn i en offentlig sammenheng i menighetens fellesskap, og for Gud.
Dåpen – en hellig handling
Dåpen er et sakrament og en hellig handling. Vi døpes «etter Jesu Kristi ord og befaling», som er Dåpsbefalingen i Matteusevangeliet (kap 28, v18-20). Vannet er sentralt i dåpen. Vannet er livsviktig for alt som lever, og vannet er symbol for liv og vekst.
Dåpen - et håp
Livet er både sterkt og skjørt. Vi ser stadig ondskapens og dødens virkelighet, i oss og rundt oss. Dåpen tar ikke bort det som er vondt eller vanskelig, men den gir en ny dimensjon. Dåpen gir håp fordi den er forankret i Guds løfter. Ved dåpen leses det fra Matteusevangeliet, hvor Jesus sier: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." (Matt. 28, v 18-20).
Dåpen – en ramme
I dåpen får vi del i et håp som sprenger dødens grenser. Hver eneste dåpshandling avsluttes med disse ordene:
Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far,
han som i sin rike miskunn har født oss på ny
til et levende håp
ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! 1 Pet1,3.
Dette leses også ved kirkelige gravferder. Liv og død er rammet inn av dette håpet.
Selv om små barn ikke kan utrykke noen tro, mener vi likevel at tro, dåp og tradisjoner henger sammen. Den gaven dåpen gir oss vil leve videre med oss gjennom livet, i troen, tradisjonene og fellesskapet av Den norske kirka. Derfor driver Den norske kirka med trosopplæring.