Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: Sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham. Joh 14,16-21
Den gamle fortellingen om Babels forvirring ligger som en undertekst i vår pinsefeiring. Den første enhet førte ikke til velsignelse og sannhet. Det var enheten som ble undertrykkende, uten rom for uenighet, unntak og utkanter. De klarer ikke å snakke sammen, selv om de snakket samme språk. Blodet flyter. Tyranniet og ensrettingen griper om seg. Det er dette som brytes opp av Gud i den eldgamle fortellingen om Babels forvirring. Menneskene får et fornyet kall til å fylle jorden, å gjøre godt. Til å lytte og lære, finne tilbake til hverandre over språklige og kulturelle murer, og bli ydmyke i møte med det fremmede, i møte med Gud og folkeslagene, og i møte med sin egen oppgave i verden.
Kirken er et internasjonalt fellesskap. For Guds Ånd taler på alle språk, rører ved hjertene og minner oss på at vi hører sammen tross alle forskjeller. Det finnes ingen kanonisk kultur. Det er ikke noe språk som er mer åndelig enn et annet. Det er morsmålet som beveger oss lettest, men det er mulig å krysse grenser. Når Den Hellige Ånd er på ferde kan mennesker beveges av noen fra en annen kultur. Deres ord når helt inn i samvittigheten, og får varige følger for livet deres.
For sannheten finnes ikke først og fremst i etnisk fellesskap og enighet. Det er i møtet med den andre, med den fremmede og med minoritetene at det blir Pinse og sannhetens Ånd rører ved oss. Det er i samtalen på tvers av alle grenser at sannheten trer frem. De mange folk, språk og religioner er ikke noen ulykke. De representerer heller begynnelsen på den åndelige reisen over grenser for å lære, forstå og oversette. Sannhetens Ånd, Talsmannen, som Jesus kaller ham, er selve oversetteren.
Den Hellige Ånd krysser grenser, tørre ord og gamle tradisjoner. Pinse er liv og ånd, ånd og liv og Guds eget nærvær i verden. Den Hellige Ånd rører ved vårt fellesskap så vi ser at det kan bli mye større enn våre snevre forestillinger.
Det kan skje noe helt nytt i møtet mellom alt som lever. Det kan skje, og det må skje, at vi beveges og forandres, at vår snevre horisont utvides av hjertespråket fra Gud. Da oppstår forståelse mellom mennesker som krysser grenser. På pinsedagen hører folk evangeliet på sitt morsmål. Ikke fordi disse enkle apostlene var så flinke til å snakke andre språk. Det var de sikkert ikke, men fordi Den Hellige Ånd oversetter. På pinsedagen er Gud oversetteren som bringer folk sammen igjen over forvirrende språkbarrierer og religionsgrenser og kulturelle symboler. Dette er litt av en visjon. Det er en visjon som handler om kjærlighet og ydmykhet. Og at alle lover, regler, er lite verdt uten kjærlighetsbudet og fellesskapet med Ham som alltid ser mer enn hva det første flyktige øyekast avslører.
Folk har alltid holdt seg med sine egne sannheter. Vår egen tid og teknologiske framskritt ser ikke ut til å ha endret dette. Det blir jo vanskeligere og vanskeligere å orientere seg i mengden av nyheter og alternative forklaringer. Hat og uforsonlighet gror som en pandemi i skyggene nå. Rasismen og selvgodheten er på fremmars i digitale avkroker og påvirker flere og flere langt inn i kirkelige sammenhenger. Det er så ille at mange av oss ikke orker sosiale medier lenger. Pinsedagen burde være som en vaksine mot alt dette. Men hvor mange lar seg vaksinere, berøre av Den Hellige Ånd?
Det er ikke lenge til 22. juli. Vi trenger dessverre fremdeles å spørre oss selv og hverandre om vi har lært noe i det hele tatt disse 10 årene som har kommet og gått.
Nå kommer sommeren. Koronarestriksjonene er i ferd med å lempes noe på. Snart ringer det fra kirketårnet igjen. Da kan vi samles. Jeg gleder meg til å se dere igjen! God pinse!
Dag Kaspersen
Sokneprest i Åssiden menighet