«DISCO» - når det ytre og det indre ikke henger sammen

Obs. Dette innlegget inneholder såkalte «spoilere», der noe av handlingen i filmen røpes. Filmen «Disco» er en norsk film, med skuespiller Josefine Frida fra suksesserien SKAM i hovedrollen. Den handler om Mirjam som opplever at verden faller sammen rundt henne. Da søker hun nærmere Gud, og havner i en sekterisk menighet.

Foto: Mer filmdistribusjon

Alle foto i artikkelen er fra: Mer Filmdistribusjon

Filmpremiere

4. oktober hadde filmen «Disco» premiere. Det er en norsk film, med skuespiller Josefine Frida fra suksesserien SKAM i hovedrollen. Den handler om Mirjam, som er stedatter av pastoren i den fiktive frimenigheten Friheten og aktiv i arbeidet der, samtidig som hun er verdensmester i dansestilen freestyle. Når hun opplever at verden faller litt sammen rundt henne, søker hun nærmere Gud, og havner i en helt annen, sekterisk menighet istedenfor. Kanskje har du lest om filmen allerede, for det er mange som har ønsket å uttale seg om den.

Fredagen «Disco» hadde premiere, dro kirkekontoret i Enebakk til Ski for å se den. Vi har hørt mange snakke om filmen, og ønsket å se den selv for å få et inntrykk av hva slags kristentro filmen fremstiller. Filmen var sterk, det var mange scener som gjorde inntrykk, og skuespillerprestasjonene er svært gode. I etterkant av å ha sett filmen har jeg gjort meg noen tanker om filmens budskap.

Søken etter det ekte

Still 1 DISCO Josefine Frida photo by Jørgen Nordby, Mer Film.jpg

Mirjam er, sett fra utsiden, suksessrik på alle områder. I freestyle er hun på topp, med flere VM-seire bak seg. Hun er med i lovsangsteamet i Friheten, hun misjonerer på gata, hun har den perfekte familien med den veldig populære pastoren i Friheten som svært involvert stefar. Onkelen hennes leder en karismatisk tv-menighet. Men bak fasaden er virkeligheten en annen.

Innenfor hjemmets fire vegger er stefaren manipulerende, undertrykkende og tydelig dobbeltmoralsk. Moren hennes vil ikke snakke om Mirjams biologiske far, selv om det er tydelig at Mirjam har behov for å løse opp i gåter fra sin fortid. Onkelens menighet driver store pengeinnsamlinger på falsk grunnlag og forteller homofile at de er besatt av demoner. Når Mirjam går av scenen i det glamorøse freestylemiljøet, kaster hun opp. Det samme skjer når hun går av scenen i den populære menigheten.

Discoqueen_ny.jpg

Så brister illusjonen offentlig, når Mirjam i to ulike freestylekonkurranser faller på scenen. Hennes verden begynner å rakne. Hun forsøker å ta sitt eget liv. Og gjennom disse krisene, er det ingen av de voksne rundt henne som stiller opp. Istedenfor blir hun møtt med en åndeliggjøring av problemene. Moren foreslår at de skal be sammen. Stefaren forklarer at hun ikke gir Gud nok fokus i livet sitt.

Til slutt gjør Mirjam nettopp det, hun velger å fokusere all sin energi på Gud – og hun søker seg til en ny menighet. Første gang hun møter dem, virker de strengt katolske, det er strippet for effekter, ingen lys og lyd, ingen show. Men så blir hun med på sommerleir, og igjen viser fasaden seg å være nettopp en fasade. Menigheten er veldig ekstrem, de lærer barn demonutdrivelser, oppdrar dem til å ville dø for Jesus og forbereder dem på dommedag.

Etter en svært opprivende scene der barna skremmes opp til at endetiden er begynt og de må gjemme seg for djevelen, og hvor Mirjam holdes fast under vann av de voksne og får jord tvunget inn i munnen, er hennes verden nok en gang i ferd med å kollapse. Det finnes ulike tolkninger av filmens slutt, men jeg opplever i alle fall en slags resignasjon fra Mirjam, uansett hva hun forsøker slipper hun ikke unna den store, bitre sannheten: Ingenting er som det ser ut, bak fasaden skjuler alle en stygg løgn.

Norsk menighetsliv?

Vi møter tre ulike menigheter i filmen. Regissør og skuespillere har gjort mye research. Er menighetene troverdige?

Menighetene fremstår slik sett som troverdige i det at formen er gjenkjennelig, i alle fall som representanter for ulike kristne retninger. Finnes det menigheter som dette i Norge? Det tror jeg så absolutt, og det har vi vitnesbyrd om. Finnes det pastorer, prester, og kristne, med denne dobbeltmoralske levestandarden som de vi møter i filmen? Dessverre, ja. Er det slik majoriteten av det kristne livet i Norge er, det være seg frimenighet, folkekirke eller andre varianter? Jeg håper og tror at svaret er nei. Men det betyr ikke at vi skal lukke øynene for at dette forekommer.

Er kristendom skadelig?

Jeg tror mange mistenker at filmen forsøker å tegne et bilde av all kristendom som skadelig. Selv opplever jeg ikke at det er det som skjer. Jeg synes filmen setter fokus på svært viktig tematikk, nemlig hva som skjer når det blir for stort gap mellom fasade og virkelighet, og hvor problematisk det er å åndeliggjøre alt i et menneskes liv.

VelsignelseNy.jpg

Det er ikke kirken eller troen som er problemet til Mirjam slik jeg ser det. Problemet er at ingen av miljøene hun havner i, er ekte. De forkynner én ting, og lever ut en annen. Det gjelder både for menighetene og for dansemiljøet. Danseglede, nåde, kjærlighet og omsorg byttes ut med kroppspress, prestasjonsfokus, kritikk og krav når «sceneteppet» går ned. Og når Mirjams fasade også rakner, og hun viser frem utfordringene hun går og bærer på, når selvhat, spiseforstyrrelse, uklare minner fra barndommen og selvmordsforsøk kommer til overflaten – så møtes hun med nye krav og mer kritikk, menneskene rundt henne hevder at dette ikke er psykiske problemer men åndelige. Gud har ikke fått stor nok plass i hjertet hennes. Mirjam sviktes på denne måten av alle voksne rundt henne, og det er skremmende å se. Hun sendes dermed helt alene videre i verden på jakt etter noe ekte, noe som bærer, noe som hjelper. Hun vender seg til Gud, men via mennesker som slett ikke evner å ivareta henne, og det er dette som gjør så stor skade på Mirjam at hun til slutt resignerer i kampen.

Hva kan vi lære?

Mange har ønsket å avfeie filmen som enten en kraftig overdrivelse drevet av jakt etter høye seertall, eller som en kritikk av kristne miljøer. Jeg synes derimot at filmen er viktig, og at den bør sees. Og så må vi snakke om temaene den adresserer.

Felles for alle de ulike miljøene Mirjam er en del av i filmen, er at hun er knyttet til voksne mennesker som ønsker å påvirke henne i sin egen retning, og som ikke evner å se henne og ivareta henne når livet blir vanskelig.

Hvordan forholder vi oss til det som er vanskelig? Har vi rom for å snakke om det som er krevende? Ser vi menneskene rundt oss, slik at vi kan støtte opp om dem når livet er tøft? Dette er store, men viktige spørsmål, som jeg tror vi må stille oss med jevne mellomrom.

Jeg tror heller ikke disse utfordringene er kun for menigheter og kristenliv. Jeg tror det gjelder for alle miljøer der mennesker samhandler. Det gjelder for freestylemiljøet til Mirjam, der ingen fanger opp hennes kroppsvansker og stress. Det gjelder for fotballklubber, barnekor, håndballag, ungdomsklubber osv. Det gjelder for familier og vennegjenger. Henger vårt ytre og vårt indre sammen? Er vi ekte og ærlige med hverandre, med de «utenfor» og med oss selv?

En av de største utfordringene Mirjam møter, er at ingenting er ekte. Både de tre menighetene og danseverdenen er styrt av fasader, og ingenting er slik det opprinnelig ser ut. TV-pastoren gjør seg rik på nødlidendes penger, og danseverdenens glitter og glam skjuler et ekstremt kroppsfokus og prestasjonskrav. Pastoren i Friheten, og Mirjams stefar, lager show og er svært populær på scenen, men innenfor hjemmets fire vegger er han manipulerende og trakasserende, og svært fordømmende. Friheten forkynner at alle er velkommen, samtidig som Mirjam stadig blir fôret med tanken om at hun ikke tror nok, og at dette er roten til alle hennes problemer. Den siste menigheten hun oppsøker er tilsynelatende strippet for show og effekter, men viser seg å bruke svært skremmende og traumatiserende handlinger for å omvende barn og unge til gode soldater for Gud. Med andre ord blir det innpakningen og ikke innholdet som betyr noe i miljøene Mirjam ferdes i.

BarnesoldaterDisco.jpg

Andrea Bræin Hovig spiller Birgitta, menighetslederen i den siste menigheten Mirjam oppsøker. Hun lærer barn og unge opp til å ville dø for Jesus, og forbereder dem på dommedag med svært voldsomme og forstyrrende virkemidler. Skuespilleren forteller i samtale med Åste Dokka (i podcasten «Dokka» for Vårt Land, 14.10.19) at hun selv er troende, og at det har gitt henne noen ekstra tanker og refleksjoner rundt filmens innhold. Når hun ser hvordan hennes ikke-kristne venner tenker om kristne og om kirken, så får det henne til å undre seg over om Den norske kirke kanskje er mer lukket enn vi selv tror. Og det synes jeg er en viktig tanke og utfordring.

Er det vi gjør, når vi er sammen som kristne og som menighet, mulig å forstå for andre? Er vi ekte og åpne i hvordan vi forkynner? Jeg tenker det er et like viktig spørsmål å forhold seg til for både prester, menighetsarbeidere, frivillige, og kristne generelt.

Hvordan er miljøet vårt, der vi vanker? Er vi en lukket menighet, der vi uhindret kan gjøre hva vi vil uten noen form for «kvalitetskontroll»? Hvordan jobber vi for menighetsvekst, er det ved å være ærlige og ekte i det vi gjør, eller er fokuset på fasade og show? Har vi rom for det uperfekte, for den som ikke er glattpolert og uten utfordringer i hverdagen? Og i alle disse spørsmålene tror jeg det er viktig å se ikke bare på våre intensjoner, men på hvordan det faktisk oppleves av de som står i mottakerenden av det vi driver med. Pastoren i Friheten ville antakeligvis sagt at menigheten var åpen for alle, uansett hva de strevde med. Spørsmålet er om Mirjam ville svart det samme der hun gikk mellom lovsangsscenen og speilet for å sminke vekk tegnene på at hun nettopp hadde kastet opp.

Som prest ønsker jeg at rammene for troen jeg både formidler og lever ut selv, skal være trygge og gode. Og trygge rammer er tydelige rammer. De er lette å forstå, og de skjuler ikke noe mer eller annerledes. De er åpne og ekte. Utfordringen Mirjam møter i sine menigheter, er at de har ett bilde utad, som fenger folk, som bringer dem inn i menigheten, som «selger» kristendommen godt. Men på innsiden er bildet helt annerledes, der er det helt andre regler og mye fordømmelse som gjelder.

Det er fort gjort å gjøre det samme, om enn i mindre alvorlig skala. Jeg kjenner det selv. Når noen vil se hvordan det er å være kristen, eller hvordan det er å gå i kirken, vil jeg jo gjerne at de skal trives fra første stund. Jeg vil gjerne at de skal møte de minst problematiske tekstene, den mest fengende musikken, og de mest populære tiltakene våre. Og det er jo også veldig mye fint å ta av, vise frem og oppleve! Men denne filmen har utfordret meg til å tenke gjennom hvordan jeg forholder meg til budskapet jeg forkynner på nytt. Hvis vi virkelig mener at Gud elsker alle, må vi også gi rom for alle typer mennesker og livshistorier i fellesskapene våre. Hvis vi forkynner at Gud ikke ser på det ytre, må jeg også våge å kaste fasaden og vise frem mitt egentlige, uperfekte jeg.

Som kirke er det dette vi ønsker. At alle skal føle seg velkommen. At det skal være rom for alle, uavhengig av utseende, prestasjoner og ytringer. At det er lov å slite – og allikevel komme til kirken, til gudstjenesten og til Gud. Vi ønsker en åpen og ekte kirke, og åpen og ekte forkynnelse.

Jeg håper det er det du erfarer når du kommer i kontakt med kirken. Og dersom du ikke gjør det, håper jeg du våger å fortelle om det, så vi sammen kan finne ut av hvor det skurrer. Det er også en viktig del av å være en sunt og sant miljø.

Det jeg synes er det fineste med filmen om Mirjam, er at den ikke gjør narr av troen hennes. Det er ikke galt å tro. Gjennom hele filmen synes jeg det skinner igjennom at troen er viktig for Mirjam. Det er hvordan menneskene rundt henne gjør tro til prestasjon, som er problematisk. Det, og hvordan de bruker mangel på tro som forklaring og unnskyldning når livet blir vanskelig. Gud straffer oss ikke for vår tvil, og sykdom og strev skyldes ikke at du har glemt å fylle en del av hjertet ditt med Jesus. Tro er ikke en prestasjonssak, der vi belønnes om vi bare tror «riktig» eller nok. Det skulle jeg ønske noen sa til Mirjam i filmen. Det er ikke hennes forhold til Gud som gjør at hun har det vanskelig, men heller fasadejaget og hvordan menneskene rundt henne bruker Gud som pressmiddel for å endre henne.

For Gud er vi alle bra nok, elsket og ønsket, akkurat som vi er. Og når vi kjenner at livet blir tungt, da er Gud der sammen med oss, ikke for å kreve, men for å hjelpe oss å leve, som en støtte og et håp i mørket.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"