Jeg holder på å lese en bok. «The Practice of the Presence of God», heter den, og er egentlig en samling av brev fra en munk, broder Lawrence, som levde på 1600-tallet. Heldigvis har noen oversatt dem til moderne språk så de er lettere å forstå!
Broder Lawrence prøver å fortelle en venn om hvordan han føler man best kan leve livet sitt i relasjon til Gud. Han er litt oppgitt over det han har lært i klosteret, der er fokuset på å følge faste bønner og bønnetider, og på akkurat de tidspunktene skal man be til Gud og være sammen med Gud. Men broder Lawrence mener at det er bedre å hele tiden være sammen med og snakke med Gud! Og han sier at det trenger man ikke å gjøre med å bruke mange ord, eller jobbe hardt for – det holder å bare sende Gud en tanke, eller si til Gud at du vil at han skal være der. Istedenfor at å være en kristen skal handle om å gjøre ting riktig og strekke oss etter Gud, skal det handle om å være der vi er, og ha Gud med oss i hverdagen, sier han.
I går tok jeg med meg boka til broder Lawrence ut til det jeg kaller pusteplassen min. Det er et svaberg ved en badestrand. Der kan jeg ligge i fred hele dagen, jeg kan puste rolig i takt med bølgene, la varmen myke opp musklene mine så kroppen slapper helt av, jeg kan kjøle meg ned i fjorden – og jeg kjenner ingen der, så jeg kan bare være der uten å tenke på andre.
Jeg tenkte jeg skulle lese noen kapitler i den boka, lære litt, utvikle meg litt. Jeg tenkte det kanskje kunne gjøre at jeg følte at Gud var litt nærmere meg og livet mitt. Så jeg satte meg opp, og satte et mål for hvor lenge jeg skulle lese. Jeg fant frem en tusj så jeg kunne streke under viktige momenter, og jeg prøvde virkelig hardt å ta inn over meg det jeg leste. Det var ikke så lett, og jeg følte egentlig at jeg ikke klarte det så godt, konsentrasjonen sviktet hele tiden.
Da jeg kom hjem, gikk det opp for meg at jeg hadde jo gjort det motsatte av det boka sa jeg skulle! Her var jeg midt i Guds skaperverk, og istedenfor å nyte det og være til stede i det og møte Gud der, så gjorde jeg det til en plikt å forsøke å bli bedre. Jeg gjorde Gud til et mål langt fremme, noe å strekke meg etter, istedenfor å høre hva Gud hadde å si der og da.
Neste gang jeg reiser ut til pusteplassen min, skal jeg legge igjen boka til broder Lawrence. Så skal jeg legge meg ned på ryggen på svaberget, kjenne duften av havsalt og tang, la sola varme meg opp, og skal jeg sende en tanke til Gud. En takk for at det finnes sånne steder. Og så skal jeg se for meg at Gud ligger ved siden av meg på svaberget og puster sammen med meg. For Gud har sagt: «Herren din Gud er med deg overalt hvor du går» (Jos 1:9).
Det å være en kristen, det handler ikke om hva du klarer og ikke klarer. Det handler ikke om å kunne fokusere lengst mulig på Gud. Det er ikke noe du skal prestere. Å være en kristen handler om å ha Gud i livet sitt, å ta Gud med seg i hverdagen. Da kan du likså godt puste litt sammen med Gud på et svaberg, om det er det du trenger. Det er like bra, som å gjøre noe annet. Finn dine måter å være sammen med Gud på. Noen dager leser jeg i Bibelen, går på gudstjeneste, eller leser boka til broder Lawrence. Og andre dager ligger jeg på min pusteplass og takker Gud for at den finnes. På den måten blir Gud en del av hele livet mitt, og ikke bare en del av en liten bit av det.