Matteusevangeliet 26,6-13:
Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
Er dette bare en historisk fortelling eller kan den bety noe for oss nå? Det er det vi skal prøve å finne ut.
Vi er alle sårbare, både vi som er her og kvinnen i denne fortellingen. Hvem og hva kan hjelpe oss? Ordene «smittevern» og «vaksinering» er stadig på våre lepper. Vi håper og lengter etter det som kan hjelpe oss. Mange har eller frykter krise. Det er ikke unaturlig. Det handler om livet for oss selv og for andre.
Vi kan ha dette som bakteppe når vi skal gå inn i denne fortellingen og se hva den kan si oss. Det er minst fire sider som er viktig: Håp og mening, hva kan vi gjøre, hvem er viktig, og hva med de fattige.
Mange kjemper for å bli sett og bli prioritert i disse dager. Det er mye oppstyr.
Så hører vi denne bibelteksten. Borte var larmen av alle som ropte, alle som med forventning tok imot og ropte med høye røster: «Hosianna», og som viftet med palmegreiner og la kappene sine på veien.
Nå var det oppstått en situasjon - i en tett atmosfære. Blikket hadde vært festet på denne kvinnen som hadde dukket opp og som hadde helt dyrebar og rennende salve over mesterens hode. Nå var blikket festet på Jesus. Hva ville han svare på deres spørsmål, deres åpne kritikk over at pengene for så dyr salve kunne vært brukt på de fattige?
Var det omsorgen for de fattige eller var det uhørte med kvinnen som tok seg til rette, som lå bak det de sa? Vi vet ikke, men kan undre oss.
Det som skjedde så, viser på sin måte at Jesus hadde blikk på og blikk for alle, disiplene, kvinnen – og også oss. Og vi kan ta noen skritt inn i teksten.
1 Første skritt: «De fattige – har dere alltid hos dere.» Jesus så ikke noen motsetning mellom det som nettopp hadde skjedd og omtanken for de fattige. Disiplene må ha kjent på disse ordene fra Jesu munn, og ikke glemt dem. Et kjennetegn på det kristne livet har vært omsorgen for dem som lider. Framveksten av diakoni fra den første tiden, til omsorg, pleie og nødhjelp i dag. Ikke uten feiltrinn og forskjellsbehandling i historien. Men grunntanken om at alle mennesker har like stort verd, og at vi ikke skal glemme vår neste, er der. «Du skal elske din neste som deg selv»
Vi skal fortsatt ha blikk for dem som er i nød og trenger vår hjelp. Ordene fra Jesus denne kvelden er viktige, også nå.
2 Andre skritt: Hvem er viktig? Hvorfor i all verden var det denne kvinnen som salvet hans hode og ikke en utvalgt disippel eller verten, Simon? Det vet vi ikke.
Men det vi vet, er at Jesus sa at hun hadde gjort en god gjerning. Og det vi med stor sannsynlighet vet, er at hun gjorde det av stor takknemlighet for at hun var blitt sett av Jesus og en gang hjulpet i en vanskelig situasjon, kanskje ved helbredelse. Hun var villig til å bruke en stor del av det hun hadde i takknemlighet.
Og det skjedde hjemme hos Simon, han som hadde fått tilnavnet den spedalske. Simon var ikke spedalsk lenger, var helbredet, sannsynligvis ved Jesus. Jesus valgte å ha et av sine siste måltider nettopp hos ham.
Både Simon og ikke minst kvinnen er representanter for dem Jesus så og brydde seg om. Alle mennesker er verdifulle i Guds øyne, og den minste tjeneste er verdsatt og sett.
Vi har lett for å gjøre forskjell og gradere mennesker, hvem vi prioriterer og vil sette øverst.
Jesus har øye for hva vi trenger - alle.
Jesus ser oss alle som elsket og som medarbeidere, med den tjenesten og de evnene og mulighetene vi har.
3 Tredje skritt: Det som skjedde hjemme i Simons hus, var ikke bare for dem som var der da, men for den store verden. «Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne,» sa Jesus. Alle skal få høre om hva denne kvinnen hadde gjort denne kvelden. Hun ble løftet fram, både som den hun var og denne gode gjerningen. Ikke bare som et godt minne, men som en del av dette livsviktige: Evangeliet om Jesus skal ut i verden. Vår oppgave er misjon, både ute i verden og i vårt eget samfunn.
4 Fjerde skritt: Her er vi ved selve kjernen i dagens tekst, som gir håp og mening til alle tider og for alle mennesker.
Da Jesus ble salvet av kvinnen ved dette måltidet denne kvelden, var det inngangen til den krevende og livgivende tjenesten Jesus var på full vei inn i. «Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd»
Om kvinnen skjønte rekkevidden av det hun gjorde, vet vi ikke. Antakelig var det først og fremst en handling for å vise sin takknemlighet og kjærlighet for alt hva Jesus hadde betydd for hennes liv, verdsatt og inkludert i fellesskapet, gitt håp.
Jesus så dypere og lengre. Derfor var det ikke noe bortkastet dyr salve, men et tegn på noe stort og verdifullt, som sprenger alle grenser og vår fatteevne.
Jesus gikk mot døden – for å sone for verdens synd
Jesus gikk mot døden – for å forsone oss med Gud, betale for oss, det som ligger i vårt ord frelse, som egentlig betyr frihals, det som skjer når slaven blir befridd fra halsjernet og blir et fritt menneske.
Jesus gikk mot døden for å gjøre oss hele.
Da Jesus ble salvet av kvinnen, så hadde det dyp betydning: Han ble salvet som han skulle være konge. Jesus er vår konge i Guds rike.
Salvingen kunne også være hennes hilsen til ham. Må det gå deg godt, må du få styrke til din gjerning, din tjeneste.
Salven kunne også være en forberedende salving til dagen da han skulle dø og legges i graven.
Salven kunne også være grunnlaget for det vi legger i ordet: Salvation, frelse, frihals. Jesus døde og ga sitt liv for oss, for å gjøre oss hele og få del i Guds rike, tilgitt, frigjort.
Det så mørkt ut disse påskedagene, for Jesus, for disiplene, for de andre rundt, og mørkere ble det inn mot langfredagen.
Det kan se mørkt ut i livet. Og vi er ikke lovet bare lette dager uten utfordringer og farer. Det viser verden og våre egne erfaringer oss.
Men dypere enn det er Guds kjærlighet. Gud som gjorde død og oppstandelse til håp og mening for oss. Vi er sett, vi er elsket, vi er fulgt og forstått av han som ga alt for oss.
Palmegreinene og salvingsoljen er historie. Vi lever nå og kjenner påskens drama i sammenheng.
Denne påsken med alle begrensningene er det tid for å være i Guds omsorg, lytte i stillhet, synge vår salme, be vår bønn, gjøre vår tjeneste i verden.
-
Med ønske om alt godt for påsken i år. Hilsen Arnstein