Mitt hjerte alltid vanker,
i Jesu føderom.
Der samles mine tanker,
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme,
velsignet julenatt.
(Salme 38, vers 1 Mitt hjerte alltid vanker)
Den vakre julesangen tar oss inn i den mørke stallen.
Inn der hvor det skjedde den første gangen for så lenge siden. Da Josef og Maria hadde vandret så langt, for å skrive seg inn i manntall. De fant ikke husrom noe sted, annet enn der dyrene holdt til.
Og der inne, i mørket, i varmen fra dyrene, der fødte Maria sin førstefødte. Svøpte han og la ham i krybben.
Den gamle fortellingen berører hjertene våre.
Dypt i mitt hjerte ligger det noen gode minner fra da jeg var liten. Jeg husker at storebroren min og jeg byttet på å lese juleevangeliet på julaften, før vi skulle spise middag.
Mamma lånte meg bibelen sin. Den hadde så tynne, tynne sider og så bittesmå bokstaver. Jeg øvde og øvde; "mens Kvirinius – det var vanskelig! – mens Kvirinius var landshøvding i Syria".
Jeg husker ikke hva jeg fikk i gaver den kvelden, men jeg husker stemningen. Lysene som var tent. Stillheten da jeg reiste meg opp og leste den gamle fortellingen.
Dypt i hjertets grunn bor det fineste vi har. Lyset. Gleden. Fred.
I disse dager kan det være godt å bli minnet på det. At selv om så mye er annerledes i år, så bor det der fortsatt. Og at de første ordene som ble sagt den første julenatten var: Frykt ikke! Vær ikke redde!
Det var englene som sa det til gjeterne. De som var ute på Betlehemsmarkene og holdt nattevakt over sauene sine. Det står at de var overveldet av redsel. Da er man så redd at man nesten ikke kan tenke klart. Så redd at man kanskje glemmer å puste.
Det var ikke så rart at de ble så redde. For de satt jo bare der, i den mørke natten. Rundt bålet og glørne. Over dem var stjernehimmelen. Alt var som det pleide.
Plutselig, så kom stjernene nærmere og nærmere. Til slutt var hele den svarte nattehimmelen lys som dagen, og noen lysende vesener snakket til dem. Engelen sa det alle mennesker som er redde lengter etter å høre: Frykt ikke! Vær ikke redd!
Den sa det til Maria også, den gangen hun fikk vite at hun skulle bli med barn. Hun ble også redd.
Jesus sa det igjen og igjen da han ble voksen. Kanskje fordi han skjønte hvor vondt det er å være redd.
Det finnes en del i livet å være redd for. Noen er også redde for julen. Redde for at noe vondt skal skje. Redde for vonde minner.
Det er til alle som er redde at englene kommer og sier: Frykt ikke!
Budskapet de sang, var om glede og fred for alle mennesker.
Gjeterne de sto og hørte de merkelige ordene. Så, på et øyeblikk, var englene borte. Tilbake var mørket, og bålet, og stjernene. Ordene de hadde hørt, de var bare inne i gjeterne nå.
Men selv om de var redde, så gikk de til Betlehem, som englene hadde sagt. Der fant de Maria og Josef og det lille barnet. De fortalte om alt det de hadde sett.
Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. (Lukasevangeliet 2, 19)
Akk, kom jeg opp vil lukke,
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom Jesus dog herinn!
Det er ei fremmed bolig,
du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig
her i mitt hjerte svøpt.
(Salme 38, vers 7 Mitt hjerte alltid vanker)