Jeg har vært her før, men nå er det annerledes. Både på ringeklokka og på dørskiltet står det «Chun Kristiansen og Jon T. Nyberg» - og jeg kjenner at jeg blir glad når jeg ser det. De var aktive frivillige på hver sin kant, og begge var fast bestemt på ikke å få seg noen ny livspartner.
- Vi er jo veldig forskjellige på mange måter, sier Jon, -og hun har jo opplevd mye mer trist og vondt enn jeg har opplevd. Det har vært noen kontroverser, og vi har blitt godt kjent. Vi flyttet jo veldig raskt sammen. Ting går seg til, og jeg synes vi får det bedre og bedre.
Chun er enig: -Vi har forskjellig kultur og er veldig forskjellige personer på mange områder. Jon var ikke så glad i småkrangler og diskusjoner, men da sa jeg at jeg synes det er veldig fint å ha noen jeg kan krangle med. Jeg kan jo ikke krangle med veggene og taket. Vi har forskjellige meninger og det er godt å kunne diskutere. Nå i koronatiden har det vært veldig godt å ha hverandre.
Jon har vært frivillig på Romsås siden 1973, da han og kona Sylvia kom flyttende til Romsås. De drev barnekor og barnegruppe og arrangerte «barnetime» en gang i måneden med sang, utlodning og leker, flanellograf og film. Det pleide å komme 40-50 barn. De var med i menighetskomiteen og arrangerte menighetsfester, juletrefester og basarer. Jon drev også søndagsskolen på Svarttjern skole i mange år.
-Det var masse folk med på den tiden, forteller han. -Men i løpet av en treårsperiode flyttet 100 mennesker, aktive menighetsfolk, bort fra Romsås.
Han har sett to kirker bli bygget på Romsås, og vært med på alle periodene av menighetens liv. For Chun begynte det på en annen måte.
-Det er skjebnen at jeg begynte i Grorud menighet, forteller hun. -Det var en søndag, og det var dårlig vær. Jeg hadde vært i kirken i Frelsesarmeen og skulle til Grorud kirkegård, den perioden jeg var der hver dag. Jeg stod der og ventet på grønt lys, og så var det akkurat som noen snakket til meg: «Chun, hvorfor går du ikke i Grorud kirke?» Jeg stilte meg selv det samme spørsmålet, og da begynte hjertet mitt å banke. Det kjentes som en stor lettelse, en god og varm følelse da jeg bestemte meg for å flytte over til Grorud menighet. Det er omtrent fem år siden.
Hun begynte å gå i Grorud kirke. I begynnelsen var hun ikke med på kirkekaffe, bare på gudstjenesten.
-Jeg kjente ingen.
Hun begynte å gå i kirken når det var Åpen kirke på torsdagene. Så ble hun invitert til å være med i sorggruppe.
-Men jeg trengte ikke det.
Vi trekker på smilebåndet alle tre. Etter en stund forstod hun det allikevel: Jeg trenger hjelp. Hun ble med i sorggruppe sammen med flere andre og fikk nye venner. Da Hanne Siktas fortalte at menigheten hadde behov for flere frivillige, meldte hun seg med én gang.
-Det var en veldig god følelse! Jeg var vant til å jobbe som frivillig i Frelsesarmeen og den koreanske menigheten i Oslo. Kirkekaffen i Grorud kirke ble ukas høydepunkt! Jeg sa til en venninne at jeg aldri hadde lengtet sånn etter søndagen før.
En gang la hun merke til en mann som sang så fint i Grorud kirke. Noen ganger passet hun på å sette seg bak ham. Så ble hun med som frivillig på fredagslunsj i Romsås kirke. Der var Jon: Ja, det er han som synger så fint i kirken, tenkte hun – og forstod at han hadde mest tilhørighet til Romsås kirke.
Chun har alltid drømt om å være frivillig.
-Jeg jobbet i Staten, i millitærleiren på Lutvann, i nesten 30 år. Jeg var så heldig å få sluttpakke da jeg var 60 år og kunne slutte med lønn. Da kunne jeg bruke masse tid på å være frivillig, som var drømmen min.
Før hun begynte i Grorud menighet, har hun vært frivillig på sykehjem og trygdeboliger og jobbet mye med eldre mennesker. Hun har vært tilknyttet frivilligsentral, Frelsesarmeen og den koreanske menigheten. På Romsås var hun den som ville lage mat på onsdagene slik at Middagsbesøk ble et ukentlig tilbud.
-Jeg har sagt at jeg skal gjøre det så lenge jeg kan stå på beina. Det kjennes som det ikke er min vilje. Gud er i hjertet mitt og viser meg veien min. Noen ganger blir jeg sliten og lurer på om jeg orker å fortsette. Men så støtter vi hverandre, og så går det bra.
Det er godt å være to.
-Jeg trodde bare på én kjærlighet, og kunne aldri tenke meg noen annen mann enn Ketil. Men jeg har jo flere kjærligheter inni meg.
-Herrens veier er uransakelige, skyter jeg inn.
-Ja.
Ketil døde i desember 2013. Chun forteller om hvordan hun satt hele natten og ventet. Han kom aldri for sent. Hun prøvde å ringe. Klokka tre om natten begynte hun å be. Halv fem om morgenen ringte det på døra.
-Endelig kommer han, tenkte jeg. Men det var ikke mannen min, det var en prest. Han fortalte om bussulykken og var her i flere timer. Jeg trodde ikke på ham. Jeg sa at Ketil var på julebord og at han snart ville komme hjem. Det er det tyngste jeg har opplevd i hele mitt liv.
Hun tenker seg om: -Det var en ny start også. Livet må gå videre. Man må aldri gi opp!
Jon har også opplevd at livet snudde.
-Jeg feirer den dagen jeg tryna på sykkel! Det er min andre fødselsdag. Jeg takker ikke for at jeg tryna, men jeg takker for at jeg overlevde, og derfor kan jeg se tilbake på den dagen med glede. Jeg har fått 19 år etter det. Og når vi to ble kjærester på akkurat den dagen…
Det var 15. juni 2001. Han var på vei til kurs for 1.klasselærere på Nordtvet, og syklet ned Rasmusbakken.
-Jeg husker at jeg så bort på prestegården og lurte på om presten hadde stått opp, og så husker jeg ikke mer før jeg våknet på sykehuset. En dame som så det, lurte på hvorfor jeg syklet fortere og fortere. Da jeg fikk tilbake sykkelen var bremsevaieren røket, så det var nok bremsene. Men det er visket ut av hukommelsen min.
Han fløy over en fartsdump og landet på ansiktet, så hjelmen ble klemt sammen fra 21 til 14 millimeter, og sprakk.
-Uten hjelm hadde jeg ikke sittet her i dag. Jeg slo ut noen tenner og var sykmeldt ut året. Det var knusningsskader i hjernen, men jeg slapp å operere.
Diagnosen han fikk, var «trettbarhet». Chun ler når hun forteller om hvordan hun stusset over at han gikk og la seg på sofaen for å sove når han var på besøk hos folk. Det var før hun ble kjent med ham og forstod at han ofte må hvile på grunn av skaden i hjernen. For Jon ble hvile raskt en del av den daglige rutinen.
-Noen år etter ulykken la jeg krittet på hylla, rett før jeg fylte 60. Hadde jeg ikke blitt lærer, så hadde jeg blitt snekker. Da jeg ikke kunne jobbe i skolen mer, hjalp jeg venner og slektninger med snekkerarbeid. Kona døde i april 2012. Hun fikk Alzheimers sykdom da hun var i slutten av 50-årene.
På dagen 17 år etter ulykken til Jon, ble Jon og Chun kjærester.
-Det var akkurat som om øynene våre ble åpnet samtidig!
Det var på forsommeren for to år siden. Hun ville invitere ham på middag på Frognerseteren, men i stedet inviterte han henne med på hytta. Etter hytteturen ble de ble enige om å være turkamerater.
Så satt de i bilen på vei til Romsås kirke, og snakket om to venner som går i Grorud kirke, som er kjærester, men som bor hver for seg. -Kanskje det kunne være noe for oss, sa Chun, og så ble de enige om å være kjærester. Da hadde de vært turkamerater i 14 dager - uten å gå på tur. Og siden har det gått slag i slag.
-Vi flyttet jo relativt fort sammen, sier Jon. Vi sitter på verandaen med utsikt mot Romsås. Han kan se leiligheten sin, som nå går under betegnelsen «hytta».
-Noen reagerte på at jeg omtalte Chun som kona mi. «Dere er jo ikke gift, dere må se å få orden på det der», fikk vi høre. Det var litt leit.
Men så skjedde det noe.
-Under avskjedsgudstjenesten til Hanne prest i Grorud kirke var det bønnevandring hvor vi kunne komme fram til forbønn oppe ved alterringen. Vi gikk fram og knelte ved siden av hverandre. Morten Lund, som er pensjonert prest, kommer bort til oss, legger hendene på hodene våre og velsigner forholdet vårt. Det var ganske… Tårene rant.
Og det er sant – han får tårer i øynene hver gang han snakker om det.
-Det var veldig sterkt. Vi føler ikke det samme presset lenger på at vi absolutt må gifte oss. Vi fortalte det til Eldrid diakon: Dere er gift på deres måte, sa hun. Og det er sånn det kjennes.
Selv om de er veldig forskjellige, er de ganske like også. Begge har en nådegave til å hjelpe andre. -Det må komme fra hjertet, sier Chun, -jeg må ha glede av å hjelpe andre. Jon nikker. Og selv om de kan være uenige om mye, har de samme oppfatninger når det gjelder tro.
-I flere år har jeg hatt nyttårsforsetter på B, forteller Jon. -Ikke Bebreide, det gikk ganske bra. Ikke Baksnakke, det var litt vanskeligere. Prøve å Be litt mer. Der har det blitt bedre nå, for Chun har så gode rutiner! Vi sitter noen minutter og ber sammen hver morgen og kveld.
Flere nyttårsforsetter på B?
-Vær ikke Bekymret. Jon blir ettertenksom. -Jeg har nok litt lett for å bekymre meg, særlig for andre. Og så hadde jeg å bli mer Beskjeden et år, men det måtte jeg gi opp. Vennene mine mente at da ville det bli så kjedelig.
-Hva har du i år, lurer jeg.
-Ingenting i år. Kanskje enda Bedre ektemann?
Det er godt å dele troen. Den har de begge hatt med seg hele livet. Jon vokste opp med en beskyttet tro og var fjorten år da han forstod at ikke alle i Norge var kristne. For Chun var det annerledes.
-Jeg kommer fra en stor buddha-familie i Korea, og jeg var den eneste i min familie som var kristen. Det var en liten kirke i landsbyen, og jeg begynte å gå dit da jeg var 7-8 år.
De første barneårene levde hun med foreldre og søsken. Hun var barn under koreakrigen. Hun husker støvlene til offiseren som kom og hentet faren hennes. Han var arkitekt og nyttig for det nordkoreanske regimet.
-Etter det ble hele familien splittet opp, og jeg vokste opp hos besteforeldrene mine.
Hun vet ikke hva som skjedde med foreldrene. Lillebroren bodde hos en onkel, men han var veldig syk, bare skinn og bein og med stor mage. Det er et vondt minne. Søstrene vokste opp, men nå er alle døde, den eneste familien hun har igjen i Korea er en niese.
-Den eldste søsteren min ble syk og døde. Den andre søsteren tok livet sitt i voksen alder. Vi hadde veldig god kontakt, hun var alltid rundt meg, og jeg bodde hos henne da jeg var ung voksen.
-Chun er et følsomt menneske, sier Jon. -Hun har opplevd så mye som er vondt og vanskelig. Og når det er noe som sies i en gudstjeneste eller andakt for eksempel, så kan de vonde følelsene komme opp igjen.
Men det er gode og morsomme minner også. Besteforeldrene hadde et alter hvor de ofret mat til Buddha. Chun forteller med et skøyeraktig smil at hun spiste av maten, for hun trodde jo ikke på besteforeldrenes religion.
-Jeg trodde på Jesus og gikk i kirken. Men da jeg begynte å bli voksen, flyttet jeg fra landsbyen, og da gikk jeg ikke i kirken på mange år. Da jeg kom til Norge, begynte jeg å gå i den koreanske menigheten på Bjerke, og etter hvert i Frelsesarmeen.
Jeg lurer på om det er store forskjeller i gudstjenestefeiringen her og i Sør-Korea?
-Gudstjenesten er veldig lik, forteller Chun. -Det mest forskjellige er når det er bønn før nattverdfeiringen. Da begynner alle å be samtidig, hver sin bønn, om hva som har skjedd hele uka og hva man trenger tilgivelse for. Alle ber i munnen på hverandre, og det er som musikk å høre på. Det er en praksis jeg synes er veldig fin.
-Jeg er så heldig! Utbryter Chun. -Det er naturlig at livet er både ondt og godt, det skal være begge deler. Det blir et kjedelig liv om alt må være perfekt. Men det skal ikke være så mye vondt at det ikke er til å bære. Jeg takker Gud, og sier at du støtter meg og du tørker tårene mine.
Å starte på nytt sammen med et annet menneske, byr for de fleste på utfordringer, og kanskje særlig når man er godt voksen og vet hvordan man liker å ha det. Har de noen råd til andre?
-Det krever åpenhet, sier Jon. -Det er viktig å kunne si unnskyld, prøve å ta hensyn, prøve å gjøre det annerledes neste gang. Vi lærer av hverandre, og jeg har nok lært mest.
-Klarer dere å forandre dere?
-Jeg er medfødt sta, sier Chun. -Jeg innrømmer det. Jeg er en veldig streng og bestemt dame. Men jeg er ikke et umulig menneske. Jeg kan innrømme når jeg har gjort noe feil. Men jeg gir meg ikke om jeg mener at jeg har rett. Det viktigste er at vi prater sammen. At vi kan føle oss trygge på hverandre.
-Hun er veldig karakterfast, sier Jon. -Det hun har bestemt seg for, gjennomfører hun. Da Ketil døde, sa hun at hun skulle være alene et helt år. Ingen kom hjem til henne på overnatting, og hun var ved graven hver dag. I et helt år gjorde hun det. Jeg er stikk motsatt; har gode forsetter, men selve gjennomføringen går det ofte dårlig med.
Chun forteller at hun lærte å være ærlig av datteren sin som ikke ville konfirmeres i kirken. Datteren ville ikke stå og ljuge når hun ikke trodde på Gud.
-Troskap er viktig, å være tro mot seg selv, hverandre og Gud. Jeg setter pris på at vi kan være ærlige og stole på hverandre. At vi er trofaste mot hverandre, det er det viktigste. Og at vi tar vare på hverandre.
I koronatiden fikk de mye tid sammen, bare de to, og ble enda bedre kjent med hverandre. Men kallet som frivillig ble ikke borte.
-Vi skrev en liste med 10-12 navn, forteller Jon, -og reiste rundt med mat til folk vi visste ville sette stor pris på det. Kanelboller og litt forskjellig. Lammefrikasse til Skjærtorsdag. Og vi delte ut munnbind, fra en venninne av Chun som syr. Det var viktig med oppmuntring og besøk, særlig de 3-4 første ukene. Det er veldig fint at kirkene er åpne igjen!
-Er det forresten noen som lager kirkekaffe på søndag? For vi kan godt stille opp hvis det ikke er noen andre!
Og sånn ble det. Vi takker for intervjuet og for alt Chun og Jon er for Grorud menighet, og ønsker dem en fortsatt god sommer.
Skrevet av Vibeke Bergsjø Aas