Jeg meldte meg som gjest. Skrev opp navnene våre på lista over trengende. Ja takk, vi vil gjerne komme til noen for å spise et måltid som andre har laget i stand. Ja takk, vi trenger det. Jeg trenger det. Terskelen for å skrive seg opp på denne lista kjentes høy, derfor gjorde jeg det. Men på vei inn døra til noen ukjente venner en tirsdag i mai, er terskelen lav. En tanke flyr forbi, uten å slå seg ned: Hvorfor gjør vi ikke dette oftere; inviterer til et måltid mat, bare lager litt større porsjon? For her kommer vi inn, om vi er slitne etter jobb eller om vi arbeider hardt som nylig pensjonerte. Om vi er seks år og må spise raskt for å rekke fotballtrening klokka seks. Vi kommer lett over terskelen. Alene, sammen.
Verten legger noen bøker under bordbeina i den ene enden av bordet slik at rullestolen kan trilles helt inntil. Den minste gjesten får en høyere stol for å nå opp. Vi synger. Maten smaker, en fruktig kyllinggryte som står godt til sommertemperaturen utenfor. Fellesskapet smaker. Praten om hvor vi kom fra, hvor veiene gikk som førte oss hit. Til Holmlia. Til bordet. Og det slår meg at veien ikke var rak og rask for noen av oss. Den slynget seg hit og dit og ble til gjennom livet, fra nord til sør til vest til øst. Og så landet vi her.
Det er måltid med mening. Å være til. Sammen. Å høre andres historie. Og selv om vi også snakker om hva vi liker godt med kirka vår, og hvilke varme ønsker vi har for kirka vår i dagene som kommer, så er det ikke ei liste med viktige punkter om tiltak og videre oppfølging jeg tar med meg hjem i sommerkvelden. Jeg tar med meg at en annen laget til og ønsket velkommen til bords. At terskelen var lav.
Jeg var gjest og jeg tok imot.
Torbjørg