Hva er synd?
I en gudstjeneste: hva er det vender oss bort ifra når vi ikke sier syndsbekjennelse men enerkjenner vår tilkortkommenhet i stedet? Noen mener at synd er det ordet som best dekker alt det som er nedbrytende og ødeleggende for mennesker; urettferdighet, tilkortkommenhet, feil, overgrep osv... Andre mener at synd er et ord som har ødelagt livet for altfor mange mennesker, ved å legge et moralistisk dømmende blikk på livet som leves i all sin mangelfullhet. Skyld og skam har fulgt syndsbegrepet og påført mange mennesker smerte. For andre har det vært en gave å kunne legge fra seg alt ved å si noen faste ord for eksempel i begynnelsen av en gudstjeneste.
Det er kanskje ikke noe enten eller. Så vi spør: trenger vi det rituelle i liturgien for å komme oss videre eller er det bare nok en vegg vi stanger hodene mot? Hvordan kan vi snakke om de destruktive kreftene i våre liv, hvilke ord i liturgiene våre ville vi bruke dersom vi skulle erkjenne/ bekjenne våre feil på en slik måte at vi kunne rette ryggen og gå ut i verden i trygghet på at vi er gitt en ny sjanse?
Innledning ved Arne Jor, sokneprest i Paulus og Sofienberg menighet.