Espen Hjortland Valsø - trosopplæringsleder

Når vi ringer opp Espen Hjortland Valsø til intervju på videosamtale, sitter han i sann korona-stil og har en bitteliten spisepause ved pulten sin – ikke et uvanlig syn, kan flere av hans kolleger underskrive. Men når han ikke spiser søtsaker eller blir intervjuet, jobber han iherdig som trosopplæringsleder på kontoret på Røa. I tillegg er han også blitt “mannen med mange svar” for alle de nyansatte (og litt rådville) på kontoret. For selv om han ikke har jobbet der så lenge, er han i den halvdelen av staben som har jobbet i Røa lengst!

Hvor lenge har du jobbet i Røa og hva går jobben din ut på?

Espen kikker på noe på veggen ved siden av seg: «Jeg har jobbet i Røa siden 16. Januar 2018. Det står faktisk på veggen på den derre greia mi.» Espen peker opp ved siden av pulten sin, hvor det henger et ark fra ansettelsen hans og fortsetter: «Det er huskelappen min, som minner meg på hvem jeg er, hva gjør jeg her og sånn...» så ler han høyt av seg selv. «Og hva jobben går ut på? Trosopplæring skal jo være et tilbud for alle barn i alderen 0-18 år, og som leder så er min jobb å sikre at det finnes og blir gjennomført. Allikevel er større delen av jobben min arbeid med konfirmanter, da konfirmantarbeidet faller innenfor min stilling, i tillegg til at jeg har administrativt ansvar for resten av trosopplæringsarbeidet.»

Noe av det Espen forteller er det beste med jobben sin er å møte så mange forskjellige mennesker, både barn og voksne: «Alt fra små barn og nyetablerte familier til eldre barn med godt etablerte familier; det er mange ulike familiesammensetninger og interesser – et stort spenn. Jeg har nok møtt alle slags personlighetstyper i løpet av mine år her.» 

Når vi spør Espen om hva livet er ved siden av jobb, og hva han liker å gjøre på fritiden, svarer han fort: «Være med barna – familie er gøy! Vi er glade i å være sammen, spise kake, gå langs Lysakerelven og finne nye steder å gå/sykle, også liker vi å se på hønene i barnehagen! Vi er ganske mye her på Røa». Espen er nemlig en av få i staben som bor på Røa, og av alle vi kjenner så har han kortest vei til jobb. Han og kona Julie, sammen med sine to barn, bor nemlig i en leilighet i selve kirkebygget. «Det er veldig gøy å bo i kirka. Jeg har så stort hus at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg engang» ler Espen tullete før han fortsetter litt mer alvorlig: «Så det er på en måte veldig fint, men akkurat nå er det også veldig trist, for vi ser hvor mye mindre aktivitet det er her enn det det pleier. Det er kjedelig å ikke høre kirkeklokkene slå, eller se lysene på, for ingen er jo der. Det er litt trist.»

Blant andre fritidsinteresser nevnes snooker og fotball: «Det var faktisk sånn Julie sjekket meg opp da vi gikk på høyskolen. Hun lot som hun var interessert i snooker, også satt vi og så på det sammen». Og når det kommer til fotball så heies det selvfølgelig på Rosenborg.

Hvordan ville du beskrevet kirken for deg med 3 ord?

«Her har prestene sikkert svart “tro, håp og kjærlighet”» sier Espen spøkefult, men så ser han litt betenkt ut og fortsetter: «Hvis jeg tegner liksom en liten drømmetegning, så er det nok; åpenhet (ikke 24/7-typen altså), rom – for alle sammen, rom for ting og ulikheter. Man alltid være åpen for ting, men det er  ikke alltid man har plass – dette er viktig å praktisere og vise». Sist men ikke minst nevner han utvikling: «både for meg selv, men også for meg å få lov til å utvikle kirka». 

Når han blir bedt om å fortelle hva han brenner litt ekstra for, blir det enda tydeligere at Espen mener utvikling er viktig, og sammen med utvikling nevner han også refleksjon og selvinnsikt. Det er mye av grunnen til at han jobber med konfirmanter. Det å både se og bidra til utvikling er like viktig og godt som å være åpen for og være en del av den selv, mener han: «Trosopplæringen gjør en veldig spennende jobb der, for vi jobber jo ikke bare med å utvikle tro, men også det å bli/være et voksent menneske – og det henger sammen». Da er det trygt for trosopplæringen i Røa og Sørkedalen å ha en leder som Espen, tenker vi.