Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 9. kapittel:
Da sa Maria:
«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»
Slik lyder det hellige evangelium.
Har du opplevd eller tenkt på hvordan ord kan være levende ord, være formende, skapende, være virkekraftige ord, handlingsord? Ord sagt i vennlighet og kjærlighet gjør jo noe med oss, gjør det ikke? – Ord sagt i sinne, aggresjon, hat, de gjør jo også noe med oss…
Få tekster i Bibelen er så fulle av jubel, håp og forventning som Marias lovsang, eller Maria magnificat, som den kalles. I 2000 år har troende i hele verden gjentatt Marias ord, tatt del i hennes glede og lovsang – en glede og lovsang som slik har blitt vår – «vi synger med Maria vår store glede ut…»!
* * * * *
Marias lovsang, er ord som er kommet til og skrevet ned i en tid av krise og nød. Landet var okkupert av romerske soldater, det var en rekke militante motstandsgrupper, gjerne bare kalt selotene, «de nidkjære». Noen tiår etter påskens hendelser i Jerusalem, så inntas Jerusalem og legges i ruiner, og folkes spres.
I denne uoversiktlige og kaotiske tiden, er det altså ei jente på et sted mellom 12 og 14 år, Maria, som synger ut sin glede og lovsang. Og vi tror at evangelieteksten skrives ned en gang mellom år 75 og 90, etter at Jerusalem er inntatt og alt ligger i ruiner. I den situasjonen er det altså at Marias jublende ord skrives ned og blir del av det vi kjenner som Lukas-evangeliet.
Like før i teksten, så hører vi at Maria er på besøk hos sine slektninger Elisabeth og Sakarja. Sakarja, som vi kanskje husker, det er han som ikke tror når han får beskjed av engelen Gabriel om at han og Elisabeth skal bli foreldre, for de er jo så utgamle. Og fordi han ikke vil tro, står det, gjør engelen Gabriel ham stum. Og han får altså først talen igjen når barnets navn presenteres, Johannes, døperen Johannes. Men i dag, er det altså hva vi ville kalle ei jente, knapt tenåring, som er gravid, og som er på besøk hos to gamle mennesker, hvor altså han er stum og ikke kan tale fordi han ikke vil tro.
Litt av en start på Jesus-fortellingen, for å si det forsiktig. Men akkurat nå er det altså Maria synger sin lovsang. Hun, ei jente, ung kvinne, gravid utenfor ekteskapet. I samtiden ansett som uren. Hun kunne med Moseloven i hånd ha blitt steinet… Jeg tror vi alle kan ane angsten hun må ha følt på, da hun skulle fortelle foreldrene sine at hun var gravid…
Er det derfor hun nå synger sin lovsang, fordi Gud snur verden på hodet? Fordi hun, som ung gravid, knapt tenåring, utenfor sosial og religiøs orden og konvensjon, kalles til å være Guds tjenestekvinne? For, nå lar hun andres meninger om henne og hennes situasjon, være som det bare vil, nå lar hun Guds blikk på henne, som Guds tjenerinne, få bestemme hennes identitet og selvforståelse. – Ikke samfunnets orden og konvensjoner, ikke de med definisjonsmakten. Er det derfor hun nå synger, fordi Gud snur verden på hodet? Det man i samtiden ville forstå som tragedie, vendes til glede, det urene blir rent, det syndige blir å forstå som hellig. Verden snus opp-ned, på hodet. Hennes slektning Elisabeth fordømmer ikke den unge jenta fordi hun er gravid, nei, hun har jo selv opplevd at ting hun ikke kan forklare faktisk kan skje, hun som gammel kvinne som er gravid med Johannes.
* * * * *
Vi lever i en tid hvor det er lett å miste motet. Russlands vedvarende invasjon av Ukraina, terror i Israel, krig på Gaza, uro i Oslos gater. Det er lett å miste motet… Vi roper og sier stopp, men krigens gru synes akkurat nå umulig å stanse. Kan mørket være så mørkt at vi helt mister orienteringen? – Er det det som nå har skjedd på Gaza…?
Det enkleste er å forbanne mørket, å resignere. Krype inn i vårt eget trygge skall, lukke oss om oss selv, meg og mitt. Ikke bry seg… Vi feirer Maria budskapsdag, vi jubler og synger med Maria, det er 9 måneder til jul. – Det er lett å nå bare kapsle seg inne, se en annen vei – se mot julens varme og hygge!
Men da hører vi ikke nøye nok etter. For Marias glede bærer også i seg bud om en annen verden. Maria velger å se seg selv ikke med de religiøse eller sosiale konvensjoners blikk, men med Guds blikk. Et blikk hvor Gud snur verden på hodet! Ja, vår gudstro går om vår identitet, hvordan vi forstår oss selv. Men samtidig, og like mye, skal vår identitet handle om våre konkrete liv, det samfunn, de strukturer, den verden vi er del av. Nettopp det lærer vi jo av Maria. At skillet mellom høy og lav, mellom de som har og de som ikke har, mellom privilegerte og marginaliserte, skal endres, at alle skal få leve verdige liv. «Han gjorde storverk med sin sterke arm; / han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. / Han støtte herskere ned fra tronen / og løftet opp de lave. / Han mettet de sultne med gode gaver, / men sendte de rike tomhendte fra seg.» – Det er noe kirken ikke alltid har vært like flink til å vektlegge.
Når Gud snur verden på hodet, når vi ser oss selv med Guds blikk, så reises vi opp til konkret tjeneste. Hvordan, på hvilken måte? Kan det hele oversettes til ideologi og et politisk program? Mange har forsøkt, og forsøker. Jeg tror ikke spørsmålet etter hvordan eller på hvilken måte er noe pave, Kirkemøtet, biskoper eller prester best kan svare på. Vi kalles alle til å ta del i den samtalen, la samtalen etter hvordan og på hvilken måte prege den politiske dagsorden. Som borgere, i spørsmål om metode og middel, etter hvordan og på hvilken måte, tror jeg vi raskt vil peke i ulike retninger. – Men det er vel samtidig ikke problemet, det er vel heller slik det skal være i et opplyst demokratisk ordskifte. Men det bør aldri være tvil om hva som er siktemålet: Menneskets verdighet, som skapt i Guds bilde, at mennesker skal få leve verdige liv!
* * * * *
Marias lovsang, Maria magnificat, så uendelig vakker og håpefull. Gjennom 2000 år har den uttrykt trassig håp, trassig tillit, trassig tro. I mørke tider har håpshjertet banket, tidvis svakt, tidvis sterkt. Men det har banket og det banker i kirkens rom. Ikke fordi håpet speiler «virkeligheten», for det gjør det jo ikke. Men fordi det er hva Guds blikk på og Guds handling med Maria, gjør med hele hennes opplevelse og forståelse av virkeligheten.
Marias fortelling er ikke vår fortelling, hun fødte Jesus. Men likevel: Slik hennes fortelling er del av Guds store fortelling, så er også din og min fortelling del av Guds store fortelling. Hun er Herrens tjenerinne, vi skal være Herrens tjenere. Vi er alle kalt til å bringe Gudsriket nær i verden! Slik vi i tillit og tro får se oss selv med Guds blikk, skal vi se hverandre med Guds blikk. Et blikk som sprenger konvensjon og tradisjon, et blikk som reiser opp og er til liv, og i lys av det blikket skal vi arbeide for at alle mennesker skal få leve verdige liv.
Det er mer enn drøm! For Guds ord er levende ord, ord som former oss når vi knytter vår tro og vår tillit til ordene. Det er ord som gir oss holdepunkter for vår identitet og selvforståelse. Levende ord som blir handlingsord i våre liv. – For «Hellig er hans navn, ja hellig er Hans navn.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.