Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20. kapittel…
Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. 2 Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» 3 Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. 4 De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. 5 Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. 6 Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, 7 og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. 8 Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. 9 Fram til da hadde de ikke forstått det skriftene sier, at han måtte stå opp fra de døde. 10 Disiplene gikk så hjem.
Slik lyder det hellige evangelium.
«Kristus er oppstanden – ja, han er sannelig oppstanden!» Vi startet vår gudstjeneste med den gamle påskehilsen, slik kristne har gjort fra gammelt av, med å rope ut i glede!
Alle de fire evangeliene forteller, på ulikt vis, at det er kvinner som de første vitnene til Jesu oppstandelse. Ved to eller tre vitners ord skal en sak stå fast, heter det i bibelsk tradisjon (jfr. 5 Mos 19:15). Men det gjaldt bare menn, kvinners vitnesbyrd var ikke rettskraftige, hadde bare begrenset status og verdi. Det var derfor ikke overraskende at mennene nølte da kvinnene kom og fortalte.
Det jeg påpeker her er ikke nytt for de fleste av dere, men det er viktig å holde frem nettopp i dag! Som det har vært påpekt av mange: Dersom fortellingen om oppstandelsen hadde vært diktet opp, ville man ikke fremhevet kvinner som de første vitnene, man ville ganske sikkert ha satt mennene i forgrunnen. For da ville man ha lagt all tyngde inn på å gi fortellingen troverdighet og legitimitet. (P) Men mennene var handlingslammet, hører vi fra påskefortellingen. Det var kvinnene som drog til graven tidlig om morgenen for å salve den døde. På langfredagen var det de som hadde stått ved korset og våget å vedkjenne seg sin mester – alle mennene, bortsett fra den disippel Jesus hadde kjær, hadde flyktet. Men nå, i den påfølgende tid, etter at mennene selv får møtte den oppstandne, var det de som overtok. Når Paulus forteller det han har hørt om oppstandelsen, er kvinnene glemt. ”Han viste seg for Kefas og deretter for de tolv”, skriver han til korinterne (jfr. 1 Kor 15:5). Paulus var opptatt av at det er mennene som er vitner og som forteller, kvinnene telte ikke. At alle evangeliene holder fast på det foruroligende faktum at de første vitnesbyrdene ble gitt av kvinner, og altså ikke var rettskraftige, ja nettopp det gir fortellingen troverdighet som historisk hendelse.
Oppstandelsen var ikke ventet. De ble alle tatt på sengen. Det er først i etterkant, etter påskens hendelser, at de ord Jesus hadde sagt dem mens de vandret sammen i Galilea, ord om kors og grav, at han skulle stå opp, at de ordene ble konkrete.
Kvinnene snek seg ut tidlig om morgenen for å salve den døde, den siste ære til en elsket venn. Disiplene stengte seg inne i frykt for represalier. De hadde nok begynt å planlegge retretten, mentalt var de nok allerede på vei tilbake til åkerlapper, fiskegarn og kjøpmannskap – og gruet seg til velfortjent spott og spe fra familie og venner: Hva var det vi sa!
Langsomt og nok motvillig begynte de å lure på om kvinnene hadde rett likevel – var det noe mer enn høyspente nerver og fantasier? Så skjedde det utenkte og utenkelige. Plutselig stod han der midt foran dem, talte med dem, viste dem sine sår og gav dem nytt mot. Han lever!
Det er ingen selvsagt ting å tro på Jesu oppstandelse. Og det er mange muligheter til å bortforklare det som skjedde. Men det er vanskelig å tenke seg at den lille flokken av handlingslammede menn kunne ha gitt jesusbevegelsen nytt liv om det ikke hadde skjedd noe som snudde opp ned på alt, slik det hadde vært første gang de møtte mesteren. Og det er vanskelig å avfeie kvinnenes beretning som oppdiktede historier. Nettopp som ugyldige vitner er de det sterkeste vitnesbyrd om at noe dramatisk må ha skjedd. Ingen menn ville ha akseptert kvinnenes vitnesbyrd om de ikke selv – senere – hadde opplevd å møte den oppstandne.
* * * * *
«Kristus er oppstanden – ja, han er sannelig oppstanden!» Det er et trassig håp vi gir uttrykk for – et trassig håp vi roper ut! Trassig? Ja, for vi lever jo i en urolige verden, en verden hvor håpet ikke har gode kår eller vekstbetingelser. I den internasjonale storpolitikken synes frontene å bli skarpere og hardere, vi lever i urolige tider i en urolig verden. Er det likevel rom for håp – kan vi i det hele tillate oss å håpe, eller er håpet bare en naiv drøm? – Spørsmålet er kanskje hvor vi retter blikket.
For i den skapte verden erfarer vi både skapelse og destruksjon, glede og sorg, fødsel og død, om hverandre. Men midt i denne kompleksitet, skal vi ikke bare stirre oss blinde på uro og konflikt, krig og nød, men fastholde at livet holdes oppe av gode livskrefter og livsmuligheter som skjenkes oss, som er utenfor og kommer utenfra oss selv. Alt det som muliggjør livet, som muliggjør ditt liv – mat og drikke, hus og hjem, klær som holder deg varm om vinteren, vennskap, samliv, familie – og se også utover deg selv, se husdyr, se de ville dyr på landjorda, i luften og i havet. Alt er vitne om en makt som bærer livet og tilværelsen, som ikke har sitt opphav i oss – Gud selv, makten til å være til, i alt det som er til.
Det er ikke ondskap og destruksjon, sorg, lidelse, sult og nød, vi skal undre oss mest over, men de skapende krefter, i oss og rundt oss, som berører oss, skaper resonans i oss og peker mot en større virkelighet. Det er ikke «det ondes problem» som er det største og vanskeligste spørsmål, nei, det er hva vi kan kalle «det godes problem». – Og «det godes problem» peker nettopp mot Gud!
* * * * *
«Kristus er oppstanden – ja, han er sannelig oppstanden!» Også i våre hjerter skal håpet leve! Vårt største problem som moderne mennesker tror jeg er at vi i så stor grad har mistet den umiddelbare sansningen og den umiddelbare undringen over livet. Mistet den første naivitet, som man gjerne kaller det i filosofien, den umiddelbare sansningen før alle forklaringsmodellene melder seg i hodene våre.
Veiene til håp og tro er mange. Men når vi evner å undre oss over liljene på marken, og fuglene under himmelen, som Jesus ber oss gjøre, når vi fylles av ærefrykt i møte med alt det som er, da vekkes også spørsmålet i våre hjerter etter den makt som bærer det hele. Den makt som gjør så alt faktisk er, at alt ikke bare er tomhet og ingenting. – Når vi slik føler på «det godes problem», da bringer kvinnenes fortelling og vitnesbyrd om den tomme grav, om oppstandelse, også håp til meg, om at også mitt liv skal ivaretas gjennom døden.
«Kristus er oppstanden – ja, han er sannelig oppstanden!» Så verdifullt er ditt liv. På din siste dag vil Gud selv holde deg fast, Gud slipper deg ikke, det er løftet Han har gitt oss i dåpen. Hans seier over døden skal også være din seier over døden.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.