Kristus, verdens lys, ble det sunget, mens Kristuslyset ble båret inn, og lyset fra det spredte seg i hendene våre. Fra hånd til hånd ble mørket bekjempet.
I vår første lesning i dag, leste vi fra skapelsesfortellingen. Vi leste at Gud så at lyset var godt, og at Gud skilte lyset fra mørket. Vi leste om den mørke skyen, som likevel lyste opp mørket så israelittene kunne gå tørrskodd gjennom havet. Det er et språk bibelen bruker igjen og igjen, og som vi har tatt med inn i kirken. Kampen mellom mørket og lyset.
Jeg ser det for meg også i dagens evangelium. Hvordan steinen var rullet vekk og lyset presset seg inn i den graven, det mørkeste mørket. Inn i døden selv. Og der ser Maria Magdalena, den andre Maria og Salome, det store mysteriet. Graven er tom! Og vi hørte om den unge mannen som sa til dem, vær ikke forferdet! Jesus stått opp, han er ikke her. Han går i forveien til Galilea. Allikevel var de skjelvende og ute av seg. De var redde.
Den tomme graven er uforståelig, den er utrolig og vi kan godt forstå at de blir redde.
Jon Fosse skrev en bok som heter Kant, om Kristoffer på 8 år som var redd for det han ikke klarte å forstå. Kristoffer lå og tenkte på verdensrommet, hvordan det ikke har en kant, og hvordan det er fullt av ingenting. Hvordan kan det gå at noe er fullt av ingenting? Kristoffer roper på pappa, som kommer og trøster han ved å si «det er ingenting å være redd for». Jeg er redd likevel, sier Kristoffer og tenker på at pappa sier ingenting som om det ordet var et helt vanlig ord, like vanlig som ordet pappa, eller stol. Men det er et umulig ord, som gjør allslags skumle ting mulig.
Jeg tror kvinnene ved graven nok kjente på det samme. Da de kom og så at graven var fylt av ett stort ingenting. Jeg tror vi også hadde kjent på en frykt. For kvinnene forventet å se Jesus, som de hadde fulgt og lagt sin lit til, men blir møtt av tomhet. De blir møtt av den utrolige oppstandelsen.
Å være kristen er å tro på oppstandelse. Å være kristen er å proklamere denne utrolige, usannsynlige, uforståelige og ubeviselige påstanden at Kristus er oppstanden. At døden har tapt for livet. At mørket har tapt mot lyset. At bare Guds godhet og kjærlighet varer for evig.
Det er evangeliet, de gode nyhetene, som vi knytter våre håp til i en verden hvor vi håp er mangelvare. Og hvor frykt er i overflod.
Her om dagen åpnet jeg opp google og skrev inn «redd for» og google er litt som en irriterende fyr som forsøker å fullføre setningen din. Bare at google, den foreslår det som folk har skrevet før. Det første den foreslo var «redd for hva som skjer etter døden». Deretter kom forslagene, «redd for krig», «redd for å bli forlatt», og «redd for jenter».
Det er mange som bruker google. Men det 10 år gamle gutter, har til felles med alle andre som bruker google, er at de er redd for det de ikke forstår.
Vi mennesker evner nok ikke helt å forstå hva som skjer etter døden. De færreste av oss forstår internasjonalt diplomati og hvorvidt det er fare for krig eller ikke. Vi forstår nok ikke hva som får andre mennesker til å elske oss eller forlate oss. Og det at vi ikke forstår, det gjør oss redde.
Jeg veit ikke med dere, men iblant, så kjenner jeg på så mye frykt at det kunne fylt hele dette rommet.
Men nettopp der – i frykten, i forvirringen, i det vi ikke forstår – der møter Gud oss. Ikke med enkle svar eller med logiske forklaringer, men med sitt nærvær. Med et «vær ikke redde». Med et lys som trenger inn i våre mørkeste rom. At mørket har tapt mot lyset. At bare Guds godhet og kjærlighet varer for evig.
I Jon Fosses Kant, forsøker pappaen å trøste Kristoffers frykt for dette verdensrommet som er like skummelt uansett om det har kant eller ikke. Pappaen gjør det ved å forklare at en filosof som het Kant, sa at det er mye vi ikke forstår fordi vi mennesker tenker på den måten vi gjør. Det er ikke så stor trøst for Kristoffer. Han legger seg til å sove igjen, men før han gjør det må han bare forsikre seg om at pappa er der. «Pappa, pappa» roper han. Og pappa svarer, «ja, jeg er her».
Det var det Kristoffer trengte. Løftet om nærvær. Da kunne han hvile i løfte om at dette kom til å gå fint.
Kristus, verdens lys, har overvunnet mørke. Kristus har seiret over døden. Gud fortsetter å eksistere, her sammen med oss.
Det er påskens løfte, som vi får lov til å hvile i.
Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ, som var, er og blir, en sann, oppstanden Gud, fra evighet til evighet. Amen.