I godt og vel 30 år har St. Olav katolske domkirke og Gamle Aker kirke hatt felles palmevigsling. Etter at de ortodokse fikk innredet kirke på gravlund har de vært med de årene den ortodokse og den vestlige påske har falt sammen i tid. De ortodokse følger en annen kirkelig kalender. I år feirer de ortodokse påske i begynnelsen av mai måned. Menighetene har pleid å samles ved Vår Frelsers gravlund. Alle har fått utdelt en palmegren. Historien om Jesu inntog til Jerusalem er blitt lest, og alle har sunget: - Hosianna. Hosianna, Davids sønn. Velsignet er han som kommer i Herrens navn. Slik blir det ikke i år. Det blir ingen gudstjenester. Rett nok vil kirkehusene være åpne. Men det blir ingen gudstjenester. Ingen palmeprosesjon.
Palmesøndag innleder den stille uke. Vi kaller ukedagene nå fram mot påske for den stille uke. Det er en tid til ettertanke. En tid til besinnelse. En tid til å lese bibelhistorien om det som skjedde. Når vi sier palmesøndag, er det tre ting vi forbinder med palmesøndag. Det er Jesu inntog til Jerusalem. Det er Jesus som ryddet tempelplassen for pengevekslerne. Det er Jesus som ble salvet i landsbyen Betania.
(1) Palmesøndag. Det første vi tenker på, er Jesus som red inn i Jerusalem. Folk samlet seg rundt ham. De hadde palmegrener. De ropte: Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn. Det er det ene vi forbinder med palmesøndag.
(2) Det andre er tempelplassen. Da Jesus var kommet til Jerusalem på eselet, gikk han til tempelplassen. På tempelplassen jaget han ut dem som solgte og kjøpte der. Pengevekslerne og duehandlerne. Jesus sa: - Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule. Det er det andre vi forbinder med palmesøndag.
(3) Men det er også en tredje ting. Det tredje er det som skjedde hjemme hos Simon den spedalske. Jesus var hos Simon den spedalske. Jesus, de tolv disiplene og mange andre med dem. Dit kom også en kvinne. Hun helte salve over hodet til Jesus. Det er en historie til å undres over. Vi finner den i Matteus evangelium: «Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. - Hva skal denne sløsingen være godt for? sa de. Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige. Men Jesus merket det og sa til dem: Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» Vi kan stille spørsmålet: Hva skulle det være godt for? Å helle salve over hodet til Jesus. For det må bety noe. Ingen heller salve over hodet til noen uten grunn. Det må bety noe. Selvsagt betydde det noe. Jesus gir selv svaret. Jesus sier til disiplene; han forklarer for disiplene, Jesus sier at kvinnen salvet ham til hans egen gravferd.
I den gamle for-orient var det slik: Da noen døde, salvet de den dødes kropp med salver og olje. Vi gjør ikke det. Men slik gjorde de i den gamle for-orient. Kvinnen salvet Jesus som en forberedelse, ja et tegn på det som skulle skje. Palmesøndag er den første dag i den stille uke. Palmesøndag peker rett på langfredag. Det som skjedde på Palmesøndag var Jesu inntog med palmegrener til Jerusalem. Ryddingen av tempelplassen da Jesus kastet ut pengevekslerne. Til sist salvingen. Alt er en forberedelse til det som skal skje. Det oppdager vi når vi leser historien bakfra.
Når vi leser historien bakfra, oppdager vi enda en ting. Det er at hendelsene både palmesøndag og langfredag har en gammeltestamentlig bakgrunn. Vi må til Det gamle testamente for å forstå. Slik som at Jesus ble salvet. Kvinnen kom bort til ham. Helte salve fra en alabastkrukke over hodet hans. Jesus sa at kvinnen salvet ham til hans gravferd. Det kan sees som et tegn. Et tegn på det som skulle skje. Men salvingen handler om enda en ting til. For å forstå det må vi lese Det gamle testamente. Der kan vi lese om salving. Da oppdager vi at salving ikke kunne dreiede seg om å salve de døde. Nei, de salvet også de levende. Hvis de salvet de levende, må vi spørre om hvorfor. Vi må spørre hvem som ble salvet. For det var en bestemt salving vi skal tenke på. Da må vi spørre om hvem som ble salvet. Jo, de som ble salvet var kongene. Herskerne. Kongene ble salvet. Hvorfor ble de salvet. Jo, de ble salvet når de skulle innsettes til konge. Vi er vant til at når en ny konge innsettes så må han krones. En ny konge må krones. Når han får kronen på hodet, da er han konge. Den siste kongen som ble kronet på denne måten her i landet var Haakon VII. I Det gamle testamente ble ikke kongene kronet. De ble salvet. Ikke bare ble de salvet. Da den nye kongen skulle innsettes red han inn til Jerusalem. Kong Salomo, som var kong Davids sønn, da han skulle innsettes som nye konge, red han inn i Jerusalem i et stort og festlig opptog. Salomo red inn i Jerusalem på et muldyr. Deretter ble han salvet.
Det er akkurat som Jesus. Jesus ble salvet og kom ridende som en gammeltestamentlig konge. Men det er en forskjell. Salomo var en verdslig hersker. Omgitt av pomp og prakt red han på kongens ridedyr. Med Jesus var det annerledes. Han red på et esel. Disiplene og de andre som var tilstede skar palmegrener og la på veien. Kontrasten til Salomo er stor. Slik også salvingen. Salomo ble salvet av øverstepresten i templet. Jesus ble salvet av kvinne, hjemme hos Simon den spedalske. De fire evangelistene er ikke en gang enig om hva kvinnen het.
Når vi hører beretningen skal vi tenke på en konge. At det er en konge verdig. Det er kongen som rider på den røde løper der han kommer på eselet. Men det blir en konge med motsatt fortegn. Ikke en konge med makt. Ikke en konge med krone og septer. Når vi hører om Jesu kongelige inntog skal vi – selv om vi kjenner det gammeltestamentlige forbilde: I stedet skal vi tenke på langfredag. På Pontius Pilatus som spurte: «Er du konge?» (Joh. 18,33), spurte Pilatus. Vi skal huske Jesus som svarte: «Min kongsmakt er ikke av denne verden.». Med de ordene klarla Jesus at han var konge med motsatt fortegn. Derfor skal vi lete andre steder enn på maktens tinde når vi spør om hva han ville. Hva slag konge Jesus var. Jesu kongsmakt var ikke av denne verden.
Da blir spørsmålet: Hva slags konge var han? Hva var hans kongsmakt. Svaret finner vi i beretningen om salvingen. For en ting er at Jesus ble salvet. Det skulle minne om salvingen av en gammeltestamentlig konge. Det er åpenbart. Men det er enda et poeng. For det skjedde noe da kvinnen salvet Jesus. Da kvinnen salvet Jesus, ble disiplene forarget. De sa: «Salven kunne vært solgt … og pengene gitt til … de fattige». Akkurat det skjedde. Disiplene ble forarget fordi kvinnen helte dyr salve ut over hodet på Jesus. De burde heller ha solgt salven og gitt pengene til de fattige. Det hadde vært rett.
I stedet for å diskutere hva som måtte ha vært rett, dadlet Jesus disiplene. Ja, han avviste dem. Han sa: - De fattige har dere alltid hos dere. Da Jesus sa dette, var det ikke fordi han ikke brydde seg om de fattige. Det er ikke poenget. Det er nettopp det han gjør. Han bryr seg om de fattige. Det han sier til disiplene er at ved å snakke som disiplene gjorde, hadde de feil fokus. Jesus lar det skinne gjennom, var det de fattige de var opptatt av, eller var det pengene? Hvis det var pengene. Da ville Jesus ha blitt lik alle andre. Opptatt av penger og det skjer i denne verden. Ja da ville Jesus ha traktet etter å bli en konge i denne verden.
Palmesøndag skal vi huske langfredag. Huske Jesus som svarer Pilatus: - Min kongsmakt er ikke av denne verden. For Jesus er en konge med motsatt fortegn. Jesus var ikke konge for dem som var i Salomos palass. Palmesøndag innleder vi den stille uke.