Palmesøndag i Lovisenberg kirke

For 13 år siden, bodde jeg i Ramallah. Det er en by på Vest-Bredden, kort vei fra Jerusalem. Vi reiste ofte inn til Jerusalem. Gamlebyens mas og kjas, farger og lukter, kapeller og kirker blei en trygghet etter hvert.

Det er en av turene jeg husker spesielt godt. På nei ned fra busstasjonen som binder Jerusalem sammen med Vest-Bredden går man forbi et marked, før man kommer til Damaskusporten. En av inngangene til Jerusalems Gamleby. Her har det vært en port siden Jesu tid. Og det kan godt være det var her Jesus red inn i Jerusalem.

Vi kom til det store torget hvor man ser ned på porten, og som vanlig strømmet mennesker inn og ut av porten. Men denne gangen var det litt høyere temperatur enn vanlig. Det sto sikkert 15 israelske soldater langs vestsiden av torget og de hadde arrestert noen. Temperaturen steg, og det var roping på både hebraisk og arabisk. Da jeg snudde meg rundt stirret jeg rett ned i et geværløp.
Det satt en ganske stor støkk i meg. Sjelen min ble fylt av angst. Vi snudde og gikk aldri inn i Jerusalems gamleby den dagen.

Jeg er sikker på at vi alle har opplevd å få en støkk, å bli fylt av angst. Det føles litt som vi er i en skjebne tid nå. Med krigene i Ukraina og Russland, Israel og Palestina, dyrtid og handelskrig. Det er mange som kjenner på en angst nå. Hvordan skal dette gå? Hvordan skal vi komme oss gjennom det?

Vi hørte om Jesus som endelig ankom Jerusalem. Vell vitende om at det ville få han drept å gå gjennom porten. Det må ha føltes paradoksalt å gå mot sine siste dager, mens folket feiret. I verset som følger dagens tekst toppes det paradoksale, da det står at: «Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet: Vær ikke redd, datter Sion! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole.»

Palmesøndag er paradoksal. Den innleder påskeferien, men vi venter fortsatt på påsken. Vi feirer at Jesus ankommer Jerusalem, men går inn i den stille uke, ikke en uke med fest. Vi roper Hosianna, men ikke Halleluja.

Palmesøndag er også dagen da, hvert fall føler jeg, at vi går fra det neddempede men alminnelige, over i det melankolske og ualminnelige. Fra fastetidens forberedelse og forventning til den stille uke, hvor påskens brutale og vakre fortelling blir levende og nær. Hvor jeg forundres over Jesu handlinger på tempelplassen, hva han lærte disiplene og alt som skjer før skjærtorsdag.

Jeg forundres over folket som ventet krigerkongen som skulle frigjøre folket som ble holdt nede av okkupantmakten Romerriket, men som fikk Jesus, som ikke var noen kriger, men som kom for å frigjøre.

Jeg forundres over hvordan Johannes omtaler Judas i dagens evangelietekst, og hvordan Maria bruker en årslønn på en salve. I det store og det hele synes jeg palmesøndag, og kanskje især den stille uken vi går inn i, er forunderlig, paradoksal og melankolsk.

Vi vet hva som skal skje i Jerusalem. Da Jesus kom inn i Jerusalem sa han «Nå er min sjel fylt av angst». Han visste nok like godt som oss hva som kom. Sviket, den absurde rettsaken, slagene, korset som skal bæres gjennom gatene, naglene og spydet. Alle Hosiannaropene virker å være forgjeves.

 Allikevel fortsetter Jesus gjennom porten, for å vise at ingenting kan holde Guds kjærlighet i Jesus ifra oss.

Ingenting kan holde skille oss fra Jesu løfte om evig liv.

Selv ikke hans egen frykt for hva som skal skje.