Preken i Trefoldighetskirken, Oslo 4. juni 2023
av Trefoldighetsprest Pål Kristian Balstad
Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.
Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
Himmel og jord, hav og vind, skog og vidde, dalfører og majestetiske fjell, skiftende tider gjennom året og gjennom døgnet, og midt i alt dette vakre som omgir oss yrende liv i havet, i de dype skogene, på viddene og på himmelen. Skaperverket og alt som er til er vevet sammen i en gjensidig, balansert sammenheng som vitner om Guds skaperkraft og vilje til liv. Midt i alt dette skapte Gud mennesket, av jorden formet Gud det, ish og isha – og som en del av alt det skapte levde det i haven.
Tore Johnsen skriver i boken; Jordens barn, solens barn, vindens barn om en gammel same som forteller om naturen; «vel, naturens stemme er slik at hvis du tar alt for mye, så forteller naturen at den vedskogen vokser ikke mer, reinen tar slutt eller fisken blir borte i vannene. Du skal lære det. Du må være forsiktig, du kan liksom ikke gå og tømme vannet, selge fisken for at du skal ha en haug penger. Da er det ikke noe neste gang du trenger fisk. Og det samme gjelder alt annet i naturen. Du må lytte til naturens stemme. Det er ikke du som bestemmer fremtiden. Det er naturen.»
Urfolks forhold til naturen, bevares gjennom slekta og tradisjonene og vi vil kjenne noe av det igjen fra skapelsesteologien – om Gud som skaper. «Å lytte til naturens stemme» handler om å lytte til naturens fortelling og å leve med ærbødighet over dette finstemte samspillet mellom alt liv. Å øse av naturens gaver til livets opphold, men ikke mer enn at det kan det kan vokse til igjen, forvalte naturens ressurser på en bærekraftig måte og ikke etterlate det med store sår. Jeg hørt at det er derfor en same alltid vil hugge et tre ned ved roten, så det kan spire og gro fra roten, for hvis man hugger høyere opp på stammen, vil treet råtne og dø.
Det var en sterk opplevelse å åpne dørene for ungdommene som okkuperte OED i februar. Med engasjement og stort pågangsmot, tok de plass i og utenfor departementet. Både samiske ungdom og fra Natur og ungdom demonstrerte for noe de tror på, noe som er viktig for dem – og vi som kirke fikk åpne dørene, være et sted for å få varme, lade mobilen og hente seg inn. I løpet av uken med demonstrasjoner endret også Trefoldighetskirken seg, fra å være en varmestue for slitne demonstranter, til å bli et helligsted for sinne, tårer, fellesskap, engasjement, samtaler, latter og håp. Ja, et håpssted for å dele, tenne lyse og være sammen. Og spor av engasjement, nestekjærlighet og rettferdighet ble satt i oss som fikk være en del av det hele – på et bakteppe av de alvorlige avsløringene Sannhets- og forsoningskommisjonen har avdekket.
Evangelieteksten i dag gir et interessant perspektiv i kjølvannet av kommisjonens rapport. For den oppstandne Kristus sendte disiplene ut i verden for å forkynne evangeliet, døpe og lære. Evangeliet blitt spredt ut over hele verden, og fra å være en liten flokk på tolv, teller nå følgerskaren over to milliarder. Å lese misjonsbefalingen kan gi oss ulike assosiasjoner, for noen tenker på misjon, andre på dåp, andre igjen blir opptatt av trosopplæring eller andre ting. Med våre ulike posisjoner for å forstå teksten, tolker vi den ulikt. En vil kunne lese teksten dogmatisk, grammatisk, symbolsk, historisk, proklamatorisk eller på andre måter; poenget er at de ulike brillene vi leser teksten med, får frem ulike nyanser i teksten. Kan vi tolke teksten, også som et uttrykk for at fjellet har en spesiell plass, hvor den oppstandne Kristus viser seg for disiplene nettopp her;
Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte.
Når Sannhets- og forsoningskommisjonen har lagt frem sin rapport og gitt den til Stortinget, så er det verdt å lytte – lytte til de hundrevis av fortellinger om konsekvensene av fornorskningspolitikken ført ovenfor samer, kvener og norskfinner, og hvilke sår dette har skapt i enkeltmennesker, i familier og slekter. Systematisk og bevisst har samer, kvener og norsk-finner blitt fratatt sin identitet, språk og kultur. Som Statskirke ble også Den norske kirke en del av denne politikken, og selv om ikke fortellingen er helt entydig, så må vi som kirke lytte til den smerte og de sår vi som kirke har bidratt til, både i historien da, men også med en kontinuerlig bevissthet om hva vår teologi, våre ord, holdninger og handlinger påfører mennesker av smerte og sår i dag. For bare slik, vil vi kunne finne frem til en måte å leve på sammen, i respekt for hverandres egenart og identitet, i omsorg for hverandres liv og i erkjennelsen av at alle mennesker er skapt med en ukrenkelig verdi, som et bilde av Gud selv. I møte med hverandre settes det spor i våre liv – med dine ord og handlinger setter du et spor i meg, og med mine ord og handlinger, setter jeg spor i deg. Jeg kan sette spor i deg, som gjør at du vil gjemme deg bort, at du krymper deg eller fylles med skam – eller jeg kan gi deg rom til å puste fritt, til å reise deg, vokse og settes fri. Å arbeide for forsoning, tenker jeg kan handle om å sette spor etter oss av rettferdighet, av gjensidighet, av anerkjennelse, av velsignelse; å lære av Jesus, han som lærte oss å møte alle mennesker med respekt og som viste oss veien til forsoning og fred. Det er utgangspunktet for kirkens rolle i samfunnet, å følge hans eksempel; å møte alle mennesker med respekt, lytte til, lære av, reise opp, sette fri.
Fjellet som stedet hvor Gud åpenbarer seg er vel kjent i Bibelen både i det gamle og det nye testamentet, men også i samisk religiøsitet er fjellet viktig, ja, hellig. Et sted hvor det guddommelige åpenbarer seg for oss; gjennom fjellets plassering, i dens formasjon eller funksjon. Ja, det er mange aspekter som gjør fjellet hellig, til et helligsted. Å erfare det guddommelige i naturen vil gjenkjennes både i en kristen og en samisk virkelighetsforståelse, og kan leses som spor av det guddommelige i skaperverket, og med en treenighetslære hvor skaperen, forsoneren og livgiveren åpenbarer seg i verden på ulike måter, så er det inspirerende å lytte til både andre menneskers erfaringer av Gud og å lytte til naturen, og finne vår plass i den store sammenhengen, å finne veien til en sameksistens hvor vi kan lære av hverandre, anerkjenne hverandre og finner veier til forsoning og fred.
Hvilke spor vil vi sette i livet, som samfunn, som kirke? Som freds- og forsoningskirke, må jeg si det har vært lærerikt å arbeide som stab, ressursgruppe og en arbeidsgruppe med å finne vår plass; hvordan vi kan være med å bidra til forsoning, gjenopprettelse og fred. For jeg tror det er en dyp sannhet i det, at vi blir fattigere som samfunn, om ikke urfolk og nasjonale minoriteter får plass, for av FNs menneskerettigheter kan vi lære at ingen er fri, før alle er fri.
Jeg løfter mine øyne opp til fjellene,
Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer i fra Herren,
himmelens og jordens skaper.
Han vil ikke la din fot vakle,
din vokter vil ikke blunde!
Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter.
Herren er din vokter,
Herren er din skygge
ved din høyre hånd.
Solen skal ikke skade deg om dagen,
heller ikke månen om natten.
Herren skal bevare deg fra alt ondt.
Han skal bevare ditt liv.
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid.