I den stille uken utspiller seg menneskehetens store evige drama. Håp og drømmer, misforståelser, svik, urett og fortvilelse, angst og forlatthet... alt er her. Jesus blir bejublet, sammen med ham feirer de glede og fellesskap. De feirer påske, etter jødisk trdisjon. Sitter til bords og feirert dagen de ble befrudd fra Egypt og slavekår. Men så umiddelbart etetrpå går de ut i natten, sammen sin mester går venneflokken inn i mørket og dysterheten, angsten og frykten. Fra jubel til frykt, fra stolthet til skam. Denne uken som starter med forventningens glede, ender i det store intet. Fredagen synes alt tapt. Bare død tilbake. Av de store drømmer og forhåpninger, av håp og tro er bare en askehaug igjen.
Bildet av Peter som følger denne artikkeølen, er malt av El Greco i 1610 og kan illustrere det hele. Peter var der. Var høyt oppe. Han hadde sett de store visjoner og kjent på stoltheten av å være i Mesterens selskap. Han var pekt ut som en fremtidens mann, en mann Jesus ville satse på. Sikker og stødig. For så en kveld, utenfor borgen der Mesteren var fanget, så forråder han alt sammen, "Nei, han var ikke en av hans disipler, nei, dette hadde han ikke noe med å gjøre....
Den stille uke er et voldsomt drama. Et menneskehetens drama. Vi kjenner det igjen fra så mange sammenhenger og situasjoner. Menneskers vei, En vei som synes å ende med at alt går i svart.
Men vi vet at fortellingen ikke slutter der. Det er hele poenget. For oss er det den store, gode fortsettelse. Der er alt synes tapt, der vi er som mest ensomme og alene, - der, ja nettopp der ved menenskets nullpunkt ser vi klarest. Vi er likevel ikke forlatt. Lyset er ikke forsvunnet. Håper er likevel ikke dødt. Livet ender ikke der.
Av natten fødes en ny morgen.
Ole Elias Holck