Birthe Andersen Gresseth har vært studentprest ved NTNU i 14 år. Hun har møtt mange unge sørgende. Felles for mange av dem er følelsen av å bære på en erfaring som ikke passer inn i «glansbildet» av studenttilværelsen.
– Da blir det gjerne at du ikke snakker med noen, men heller lukker det inne, sier Gresseth.
– Mange kjenner på det de oppfatter som «forbudte» følelser ved sorg. Noen føler kanskje lettelse over et dødsfall, gjerne når den døde har vært syk lenge. Andre er sint på den døde, fordi vedkommende har forlatt dem altfor tidlig. Så er det veldig vanlig å føle skyld fordi man opplever å ikke ha gjort nok for den som har dødd. Spesielt ved selvmord er det mange som føler på at de burde sett, forstått eller gjort ting annerledes for å hindre dødsfallet. Ingen av disse følelsene er «feil». Alle handlingene man går og tenker på man skulle gjort for den man har mistet, er en del av det å være menneske. Man kommer alltid til å tenke på at man skulle gjort ting annerledes, peker Gresseth på.
Glansbildet
Kanskje kan også forestillingen om at livet skal ligne et glansbilde, gjøre det vanskelig også for andre enn studenter å åpne opp om sorgen. I dag oppretter flere pårørende gjerne sørgesider på sosiale medier, men samtidig opplever de kanskje at det er vanskelig å åpne opp om sorgen ansikt til ansikt med andre.
– I dag er vi også hele tiden oppdatert på andres «lykke» gjennom sosiale medier, og man kan føle seg enda mer alene i sorgen, peker Gresseth.
Hun mener det er godt for de fleste at noen «vet». Samtidig anbefaler ifølge Gresseth nyere sorgteori at man går ut og inn av sorgen. Derfor vil hun nødvendigvis ikke anbefale for alle å «poste» sorgen for hele verden på f. eks. Facebook.
– Kanskje kan det være lurt å beskytte seg litt. Å kunne «glemme» den i perioder, enten det er ved å løpe seg en tur eller se på Netflix, uten å føle at man gjør noe galt for det. Sorg er komplekst. Den tar krefter, og man skal ikke kjennes skam og skyld over det. Man skal heller ikke oppleve det som galt å følge glede – midt i sorgen, sier Gresseth.
Vidt landskap
I og med at hun er tettest på studenter og ungdom gjennom å være studentprest, ser hun at sorgprosessen kan være ekstra tung for dem.
– Jo eldre man er, jo mer forstår man hvor komplekst livet er. Samtidig har de unges sorgprosess overføringsverdi også til de som er eldre. Når det gjelder sorg, bør vi ha mindre fokus på hva som er riktig og feil. Vi er alle forskjellige. Landskapet for sorg er vidt. Å åpne opp for det kan være frigjørende, og kanskje lette prosessesen, sier Gresseth.
– Kirken og sorg. Hva forventes av oss?
– Det forventes at vi har kompetanse på det. Her ved NTNU henvises gjerne studenter i sorg fra Sits psykososiale helsetjeneste.
– Kan troen hjelpe?
– Tro er sammensatt. Den kan være en styrke å holde fast i. Andre får et trøblete forhold til troen når de har mistet noen, kanskje foreldrene i ung alder. De lurer på hvordan Gud kunne la dette skje. De opplever gjerne også en tilleggssorg ved å miste troen. Da er det viktig å anerkjenne at det er sånn de føler det akkurat nå. Man må bare gi det tid.
Å føle på skyld i forbindelse med et dødsfall, er ifølge Gresseth vanlig.
– Ofte er det gjerne de som har stått på til alle døgnets tider for å hjelpe den som har dødd, som mener de likevel har gjort for lite. For meg er det viktig å vise dem at det å alltid føle at man kunne gjort mer eller noe annerledes, er en del av det å være menneske. Vi krangler kanskje med samboeren om morgenen. Når vi møtes igjen om ettermiddagen er dette gjerne glemt. Men om vi ikke skulle møtes igjen, da kan følelsen av skyld sette seg fast og bli med oss lenge. Vi kan ikke leve som om vi ikke skulle møtes igjen, peker Gresseth på.
Temakveld om sorg starter kl. 19.00 i Vår Frue kirke.