Opp til Jerusalem
Jerusalem ligger høyt i landskapet. Fra alle kanter er veien en oppoverbakke. Fastetidens gudstjenester ser med ulike blikk på Jesu vei oppover mot Jerusalem.
Se, vi går opp til Jerusalem,
til byen med glans og ære,
for Frelseren sa oss at der han er,
skal vi ved hans nåde får være.
(Vers 4 i salme 117 i Norsk Salmebok)
Nå går vi mot den siste søndagen i fastetiden. Johannesteksten spenner buen langt ut over fottrinn i støv og ulendt terreng. Her er det et himmelløft:
Slik Moses løftet slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham skal ha evig liv.
Joh 3,11-16: (bibel.no - © Det norske bibelselskap)
Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Fastetiden er en forberedelse til Jesu død og oppstandelse, som er grensesprengende og helt ubegripelig. Fasten er en tid for å gripe fast i det som er umistelig for troen.
For noen er dette en tid for å kople seg fra innarbeidede vaner. For andre er det å kople seg til det som er aller viktigst.
Faste – en tid for stilhet, en tid for konsentrasjon, en tid for å ta imot.