Svar:
I for eksempel buddhismen og hinduismen har man en ganske avansert og detaljert lære om hva som skjer etter døden. Det har ikke kristendommen – vi skal derfor ikke være skråsikre – ingen av oss vet jo sikkert. Bibelen sier at vi «sovner inn» når vi dør. (Se for eksempel 1 Kor 15, 18). En gang i fremtiden skal Jesus komme tilbake som verdens konge og vekke opp alle som sover. Han skal opprette sitt rike hvor det ikke lenger er noe ondt. Livet på den «nye jorda» er et liv sammen med Gud. Bibelen snakker også om en fortapelse – en tilværelse borte fra Gud. Kristne er, og skal være, forsiktige med å uttale seg om hvem som vil få være i Guds gode rike, og hvem som eventuelt ikke får være der. Vi kjenner ikke alltid hverandres innerste tanker og tro. Det er Jesus som skal dømme verden. Heldigvis er Jesus den som elsker verden mer enn noen andre. (Det var han som skapte den, og han som døde for at verden skulle ha liv). Noen har sagt at det er tre ting du kommer til å bli forbauset over når du kommer til himmelen: Alle de som er der som du ikke trodde ville komme dit. Alle de som ikke er der som du hadde regnet med å se. At du selv er der. Kristendom handler ikke om å dømme folk, men å tilby håp. Vi er ikke opptatt av helvete – vi er opptatt at vi, i motsetning til humanismen, har et håp om at det finnes et sted etter døden. At vi skal se de vi er glade i igjen. Og at veien dit heter Jesus.