Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Månedens salme

Dråpen uthuler steinen, ikke med kraft, men ved stadig å dryppe. Slik har ingen norsk salmedikter skrevet om Guds nåde tidligere.

Hver måned presenterer Eide forlag månedens salme på nettsiden norsksalmebok.no. Forlagskonsulentene Estrid Hessellund og Sindre Eide står for utvalget.

Januar 2019:

Den botnlause kjelda er opna (N13 365)

Tekst: Jan Ove Ulstein 1993
Melodi: Sigvald Tveit 2007

Kirkedagene i Fredrikstad i 1993 hadde som tema «Ved rennende vann».  Jan Ove Ulsteins «Den botnlause kjelda» var en av dem. Den ble lansert på Kirkedagene med melodi av Henning Sommerro. Det var også med denne melodien salmen ble foreslått til den nye salmeboken i prøvesalmeboken Salmebok 2008, sammen med Sigvald Tveits melodi. Men i Norsk salmebok 2013 ble bare Tveits melodi valgt, kanskje fordi salmebokkomiteen opplevde den mest sangbar? Men også Sommerros melodi kunne ha vært med. Den er noe mer meditativ og ville passe godt for solister som ønsker å sette denne salmen på sitt repertoar.

Som i mange av Ulsteins tekster er også denne salmen gjennomsyret av bibelsk tankegods og referanser. Han lar salmens vi ligge (vers 1), sitte (vers 2) og stå (vers 3) ved «det rennande vatnet».

Et sentralt motiv er Jesu ord, ifølge evangelisten Johannes: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke. Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann». (Joh 7,37 ff). Åpningen av salmens tredje og siste vers gir en direkte assosiasjon til Salme 42 i Det gamle testamentet: «Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud.»

Salmen er full av metaforer.  En av de sterkeste metaforene finner vi i åpningen av det andre verset: Vi undrar oss over din nåde, / han holar ut berga av skam, / lar isberga breste i klage, og sakte spring kjelda vår fram.
Dette gir assosiasjoner til det gamle latinske ordtaket: Gutta cavat lapidem, non vi sed saepe cadendo. Dråpen uthuler steinen, ikke med kraft, men ved stadig å dryppe. Slik har ingen norsk salmedikter skrevet om Guds nåde tidligere. Om Guds ufattelige nåde som både er «den botnlause kjelda» og som vanndråpen som drypper og drypper uavlatelig. «Vannet – nåden – har en livgivende kraft til å omforme selv det hardeste materiale. Fjellet som uthules og isfjellet som brister står for menneskets syndige og gjenstridige natur. Den er det bare Guds nåde og kjærlighet som kan overvinne» (Nytt norsk salmeleksikon, bind IV).