Forvandling, forsoning, myndiggjøring

Hvordan forstå kirkens oppdrag i dag - impulser fra Det lutherske verdensforbund

Av Knut Hallen, daglig leder, Samarbeid for Menighet og Misjon

Den norske kirke er medlem av Det lutherske verdensforbund (LVF) som består av 145 medlemskirker fra nesten like mange land og omfatter til sammen over 70 millioner medlemmer. Dette tverrkulturelle lutherske felleskapet har sammen reflektert rundt spørsmålet om kirkens oppdrag. Her i Norge er det lignende prosesser i gang med utgangspunkt i forståelsen av misjon, bl.a. i Den norske kirke (Dnk) og i organisasjoner knyttet til Dnk slik som misjonsorganisasjonene i Samarbeid Menighet og Misjon (SMM), Kirkens Nødhjelp etc.

LVF definerer misjon som proclamation, service (or diakonia) and advocacy. På norsk har Samarbeid Menighet og Misjon (SMM) som er samarbeidet mellom Dnk og misjonsorganisasjonene, løftet frem en tilsvarende tredeling: Forkynnelse - global diakoni - kamp for rettferdighet. En slik helhetlig forståelsen av misjon har fått gjennomslag i de ulike økumeniske miljøene, og så å si hele den globale kirke deler nå en slik forståelsen av kirkens oppdrag.
(Se Kirkenes Verdensråds Sammen mot Livet og Lausannebevegelsens Cape Town Commitment )

Fornyelse og utvidelse av misjonsforståelsen
Vårt verdensvide lutherske felleskap har også kommet frem til tre andre dynamiske begreper som hjelper oss å forstå kirkens oppdrag – dens misjon: forvandling (transformation), forsoning (reconciliation) og myndiggjøring (empowerment).
Forvandling, forsoning og myndiggjøring relaterer til den nevnte tredelingen av kirkens oppdrag og er med å gi dybde og innhold til den. Som et eksempel vil forsoningsaspektet være viktig både i forkynnelse, diakoni og i kampen for rettferdighet.

Disse begrepene kan være med å utdype Dnks visjon som bekjennende, tjenende og misjonerende kirke på måter som både er bibelsk fundert, og som kommuniserer godt hvordan misjonsarbeid faktisk drives i dag.

Det bibelske grunnlaget for forvandling-forsoning-myndiggjøring
Sammenhengen mellom disse tre nøkkelordene:
LVF har utgitt to meget lesverdige dokumenter: Misjon i kontekst og Diakoni i kontekst (http://www.menighetogmisjon.no/misjon-generelt/misjonsdokumenter/).
I begge disse er forvandling, forsoning og myndiggjøring nøkkelord.
Disse tre begrepene uttrykker en organisk sammenheng mellom gudsrelasjon og oppdrag. De hjelper oss å forstå hvordan Gud virker i enkeltmennesket og i det kristne fellesskapet og hvordan dette igjen kan prege samfunnet.
Det er et gjennomgående poeng i Det nye testamentet (NT) at det er Gud som virker både forvandling, forsoning og myndiggjøring. Dette underbygger bevisstheten om at det er Guds kirke og Guds misjon. Det skjer en bevegelse innenfra, men til forskjell fra mye annen tenkning rundt selvrealisering, er både retningen og kraften gitt av noe utenfor og større enn mennesket selv. Her ligger kilden til noe dypt frigjørende!

Forvandling (Transformation)
Ifølge LVFs dokument Diakoni i kontekst handler forvandling om «en total reorientering av livet». Dette korresponderer godt med det vi finner i NT. Det greske NT bruker bl.a. ordet «metamorfose» - en livsforvandlende prosess jf. fra larve til sommerfugl. Se Rom 12.2:
«Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle (metamorfusthe) ...»
Det engelske ordet transformation får frem at den forvandlingen det er snakk om, er det motsatte av konformitet, jf. Jesu ord om at hans disipler skal være «i verden men ikke av verden».
Forvandling er videre hos Paulus organisk knyttet til identiteten jf. Pauli klassiske formaning på grunnlag av vår nye identitet i Kristus: Gjør det gode for dere er blitt forvandlet, jf. Rom 6,13; Ef 4,15-5,10. Det er snakk om noe grunnleggende nytt, en nærmest genetisk forandring, et nytt DNA. Det handler om hvem vi slekter på jf. 1 Pet 1,14-25.
Paulus løfter også opp Kristus som speilet vi skal se inn i for å forvandles og omdannes til det bildet vi opprinnelig var skapt i (2 Kor 3,18, jf. også Rom 8,29). Forvandlingen går fra mørke til lys, fra bundet til fri, fra skyldig til tilgitt, jf. Kol.1,10-14. Forvandling knyttes også til dåpen og til et liv i tjeneste, jf. Rom 6,4-14; Tit. 3,5.

Forsoning (Reconciliation)
Ordet forsoning brukes kun fire steder i NT: Rom 5,10ff.; 2 Kor 5,18ff.; Ef. 2,16ff.; Kol 1,20ff.
Men selve anliggendet er naturligvis mye mer sentralt enn hva dette skulle tilsi. Forsoning er et av de store temaene i hele frelseshistorien hvor Gud forliker seg med sin tapte skapning gjennom inkarnasjonen (at Gud ble menneske) og Jesu død og oppstandelse. Disse skriftstedene henviser da også nettopp til dette, og det er tydelig at det er den vertikale forsoningen som blir mest vektlagt her, altså forsoningen mellom Gud og mennesker.
Det greske ordet i NT som på norsk oversettes med forsoning er katalasso. Dette kan også oversettes med å forlike og betegner en forandring fra fiendskap til vennskap. Jf. Rom 5,10ff.
I teksten i Kol 1,20ff. utvides perspektivet og inkluderer hele skaperverket og universet, til en slags kosmisk forsoning.
I teksten i Efeserbrevet skapes en horisontal forsoning ved at Kristus blir en felles plattform for vertikal forsoning for både jøder og hedninger. Ef 2,16 ff.: Jøder og hedningers forsoning med Gud gjennom Kristus fører dermed til at disse to gruppene også kan forsones seg imellom. Det skapes en ny identitet; i Kristus, som gjør at fiender kan bli venner.
2 Kor 5,18ff. er likevel den teksten som er mest brukt både i protestantisk og katolsk sammenheng når det skal snakkes om «forsoningens tjeneste» eller «misjon som forsoning».
Her er det igjen forsoningen mellom Gud og mennesker som står i sentrum. Samtidig gis «forsoningens tjeneste» til oss. Denne tjenesten går ut på å be «på Kristi vegne: La dere forsone med Gud» (v. 20).
Ut fra en helhetlig forståelse av Bibelen er det likevel tydelig at i «forsoningens tjeneste» henger den vertikale og den horisontale forsoningen tett sammen, slik vi bl.a. ber i vårt Fadervår: «Tilgi oss vår skyld, slik vi også tilgir våre skyldnere». Et velkjent pedagogisk bilde som illustrerer de to dimensjonene av forsoningen er de to bjelkene i korset.
Nettopp ved at kirken arbeider for forsoning mennesker imellom, kan den være et troverdig vitne om den Gud som vil «…forsone alt med seg selv.»
Denne dobbeltheten var poengtert på den store Lausanne III-konferansen i Cape Town i 2010, hvor hovedoverskriften som samlet over 4000 kirkeledere fra nesten 200 land, var «Ministry of reconciliation» ut fra nettopp 2 Kor 5,18.
LVFs dokument Misjon i kontekst understreker at denne ufortjente forsoningen mellom Gud og mennesker som vi knapt kunne håpe på, skyldes en nåde som gjør det mulig å utvide forsoningen til alle andre menneskelige relasjoner: innen familien, med andre grupper, i samfunnet og mellom nasjoner.

Myndiggjøring  (Empowerment)
Bevisstgjøringen på misjon og diakoni som myndiggjøring kommer fra kirker i det globale sør. I Misjon i kontekst hevdes at myndiggjøring er en teologisk term: «Gud deler sin makt (dynamis-power) så vi kan ta del i Guds misjon.» jf. Apg 1,8. Eller som Kjell Nordstokke sier det sin artikkel Empowerment in the perspective of  ecumenical diakonia,: «Empowerment is more than a method of development work, loaded with theological significance for both ecclesiology and missiology».
I vår norske bibeloversettelse har vi ikke ordet myndiggjøre, men anliggende er der likevel.
Et av de greske ordene som ligger til grunn for myndiggjøring, er altså dynamis = kraft, jf. Luk 24,49 og Apg 1,8 ff. Dynamis er den kraft Gud sendte sine første vitner, den aller første kirke, og som var og er forutsetningen for å ta del i Guds misjon. Pinsen hvor denne kraften ble gitt, er i det hele tatt en fortelling om både forvandling og myndiggjøring. Disiplene går fra å være livredde til modige og energiske vitner, Apg 2,1ff. Pinsen er myndiggjørende også ved at evangeliet blir universelt. All verdens språk og kulturer, inkludert det norske, kan fra da av gjøre den kristne tro til sin.
Et annet gresk ord knyttet til myndiggjøring, er energein jf. energize og vårt lånord energi. Det oversettes på norsk gjerne med å virke, virksom i etc. Vi finner det samme i synergi fra det greske synergeo = virke sammen med.
Fem sentrale tekster her er: 1 Kor 12,6.11; Ef 3,20; Fil 2,13; Kol 1,29; 1Tess 2,13.
Særlig 1 Kor 12,6ff. er viktig. Guds Ånd myndiggjør hele kirken ved å gi ulike gaver: «Det er forskjellige kraftige virkninger (på  gresk energematon), men Gud er den samme, han som er virksom (energon) og gjør alt i alle.»
En annen sentral tekst om å myndiggjøre eller utruste hele kirken er Ef 4,11ff.
Her brukes verbet Katartisai som betyr å sette i stand, dyktiggjøre, utruste, fullkommengjøre, gjøre dugelig, gjøre ferdig. Se også Hebr 13,21; 1 Pet 5,10; 2 Tim 3,17.  
Ut fra dette snakkes det i mange sammenhenger om nådegavebasert og/eller ressursbasert tjeneste. Ordene er litt ulike, men poenget er det samme som når det i økumenisk sammenheng snakkes om myndiggjøring. Det handler om myndiggjøring av mennesker så de kan bruke sine gudgitte ressurser i tjeneste for Gud, kirke og samfunn.
Samarbeid Menighet og Misjon(SMM), har vektlagt denne myndiggjøringen i sin felles visjon:

«Sammen for Misjonerende Menigheter
der evangeliet frigjør medlemmene
og utruster dem til å dele troen
i nærvær, handling og ord,
lokalt og globalt.»

LVFs Misjon i kontekst sier dette også veldig klart:
«I kirken er alle døpte og troende utrustet med hver sin spesielle gave til bruk i kirkens misjon» og «Guds ånd kaller, sender og utruster alt Guds folk til å ta del i Guds misjon». Jf. hvordan Den hellige ånd myndiggjorde profetene og disiplene.
Dette må undervises og forkynnes tydelig så det blir virkelighet i vår folkekirke. Vi har utrolig mye ubrukte ressurser og et stort potensiale som kan frigjøres nettopp ved å myndiggjøre hverandre. Samvirke mellom myndiggjøringen og forvandling vil hjelpe oss å se klarere hvem vi er og hvilket kall og oppdrag vi har.
”Spill hverandre gode” er et velbrukt uttrykk fra fotballverdenen som sier mye av det samme. I kirkelig sammenheng er det imidlertid viktig at det dypest sett er Gud og hans ånd som myndiggjør oss. «Det er han som virker i oss både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.» Fil 2,13. «Når kirken går Kristi vei, drar den nytte av en gjensidig myndiggjøring mellom medlemmene, en myndighet som strømmer frem fra Den treenige Guds nærvær midt iblant dem», i følge Misjon i kontekst.  Og det mest konkrete vi har å forholde oss til når det gjelder Gud, er hans Ord, jf.1 Tess 2,13: «..ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Dette ordet er virksomt (energeitai) i dere som tror.» jf. Heb 4,12.
Myndiggjøring handler videre både om å avkle uretten og gi håp og muligheter for fremtiden. Både motstand og håp. Håpet er knyttet til Guds rike som allerede er nær, og som gir oss håp for fremtiden, jf. nattverdliturgiens ord: «Deg være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden».
Det handler om at mennesker får se seg selv og andre som den vi virkelig er; skapte i Guds bilde som hans medarbeidere og medskapere, jf. 1 Mos 1,26; Sal 8.
Myndiggjøring innebærer alltid et maktskifte og kan derfor virke truende på dem som mister eller må dele makt. Det kristne perspektivet med at «de første skal bli de siste» er radikalt. Et nøkkelvers er 1 Kor 1,28: «Ja, det som i verdens øyne står lavt …..det utvalgte Gud…» To sentrale Jesusfortellinger i denne sammenheng er: Johannes kap. 4 om den samaritanske kvinnen og Lukas kap. 19 om Sakkeus.
Diakoniarbeidere i Latin-Amerika har innført et parallellbegrep til myndiggjøring, nemlig verdiggjøring (dignification). Poenget er uansett at mennesker går fra å være objekt til subjekt.

Kommunikasjon av misjon i dag
Noe av det interessante med begrepene forvandling, forsoning og myndiggjøring, er at de både er allmenne og - som vi har sett ovenfor - også dypt forankret i Bibelen og kristen teologi. Dette åpner for et nyskapende tverrfaglig samarbeid mellom teologi, diakoni, samfunnsfag og humanistiske fag.
Det gjør dem også relevante når vi forsøker å formidle målet med kirkens virksomhet i det offentlige rom. Kirken ønsker at forvandling, forsoning og myndiggjøring skal skje til det beste for mennesker i alle kulturer over hele verden. For kirken er dette naturlig nok organisk knyttet til gudsrelasjonen som er frigjørende og ikke undertrykkende. Samtidig vil man her også finne mye felles grunn på det allmenne plan uavhengig av livssyn.

Helhet og prosess
Forvandling, forsoning og myndiggjøring er helhetlige og prosessuelle begreper som tar på alvor kompleksiteten i menneske- og samfunnslivet. Å leve og utvikle seg som menneske og kristen er en livslang prosess. Kirkens oppdrag slik det utmyntes ved disse tre begrepene er konsist uttrykt av og knyttet til Jesus selv: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.» Joh 10,10. I Guds misjon er «liv og overflod» for alle målet vi skal jobbe mot, og som skal bli helt og fullt virkelig i Guds nyskapelse.

Oppfordring
Vi inviteres alle til stadig å ta til oss Guds ord, som døpte enkeltmennesker, lokalmenighet og verdensvid kirke. I oppriktig bønn kan vi gå inn i forvandlende, myndiggjørende og forsonende prosesser hvor Bibelens tekster og Kristus selv skaper noe nytt, utruster og danner oss. Samfunn over hele verden vil merke i hvilken grad vi gjør dette.

Litteraturliste:
Misjon i kontekst, Det lutherske verdensforbund, 2004
Diakoni i kontekst, Det lutherske verdensforbund, 2008
Cape Town Comitment, Lausanne III Cape Town, 2010
Sammen på vei mot Livet, Kirkenes verdensråd  Busan, 2013
Disse fire finnes i norsk oversettelse her:
http://www.menighetogmisjon.no/misjon-generelt/misjonsdokumenter/

Empowerment in the perspective of  ecumenical diakonia, Kjell Nordstokke Diakonhjemmet 2012
Diakonia in context: Transformation-Reconciliation-Empowerment, Kjell Nordstokke i Mission as ministry of reconciliation-Robert Schreiter and Knud Jørgensen Regnum 2013, Edinburgh-serien
Ecumenical diakonia- responding to the signs of the times, Kjell Nordstokke i Ecumenical Review Vol.66, Issue 3 October 2014, World Council of Churches