Vandring i lovsang: vi blir båret og vi bærer
Markus 2,1-12
Kjære menighet! I dag begynner misjonsuka i Oslo bispedømme. Ordet misjon betyr sendelse og har sitt utspring i Jesu ord: ”Slik som Faderen har sendt meg, sender jeg dere.” Den Jesus som vi får komme til med våre liv, setter oss samtidig i bevegelse. Han sender oss ut for at vi skal dele med andre evangeliet om ham i ord og handling.
Av og til taler vi om det sentrifugale og det sentripetale i kristen misjon. Det sentrifugale handler om bevegelsen fra sentrum og ut: fra Jesus Kristus og ut i våre omgivelser både lokalt og globalt. Det sentripetale handler om bevegelsen og tiltrekningskraften inn mot sentrum, mot Jesus Kristus. Fortellingen vi nettopp hørte, om Jesus, den lamme og folket i Kapernaum, setter oss på sporet i begge henseender.
*
Det begynner med ryktet om at Jesus er i landsbyen, og folk skynder seg til huset der han er. Det er forskjell på rykter. De ondsinnede skal vi stoppe, de gode er det grunn til å gi videre. Og det beste av alle rykter: Jesus er her og vil møte oss. Misjon er å la ryktet om Jesus gå fra munn til munn i våre omgivelser og like til jordens ender – at han lever, er nær og vil ha oss i tale.
Men fire menn reagerer annerledes enn de andre i Kapernaum. De tenker ikke på seg selv og følger ikke umiddelbart folkestrømmen til huset der Jesus er. De er opptatt av sin lamme venn og går for å hente ham. Det er en påminnelse til oss om å få andre med til det sted der Jesus er og vil møte oss. En av mine drømmer for vår kirke, er at det blir flere rullestoler i våre gudstjenester og fellesskap.
Så kommer de fire med den lamme for sent, alt for sent til å komme inn i det fullsatte huset. Jeg lurer på hva huseieren og folket tenkte da de begynte å bryte opp taket, og planker, grener og tørket leire falt ned over dem? Jeg tror Jesus gledet seg. Han ser mennene som firer båren ned gjennom taket, han ser den lamme og Markus forteller: ”Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: Dine synder er deg tilgitt.”
Det er et merkelig utsagn. Hvordan er det mulig å se troen? Jesus så det som skjedde, han så de som kom og bar, han så det de gjorde. Det er også slik troen blir synlig hos oss – når vi selv kommer, når vi bærer hverandre, i det vi faktisk gjør
For en tid tilbake besøkte jeg en liten menighet i vårt søsterbispedømme i Sør-Afrika. Da jeg kom til dem i utkanten av Durban, møtte jeg et tyvetalls ungdommer i hvite T-skjorter og sorte bukser. De var alle smittet av HIV, gikk på medisiner og var arbeidsløse. Men de var møtt av Jesus og satt i bevegelse av ham. Hver dag besøkte hver enkelt tre foreldreløse barn som bor hos en bestemor eller tante. De besøkte dem før barna gikk på skolen og sørget for klær og mat. Om ettermiddagen var de der igjen for å hjelpe dem med leksene. Hver dag var det noen som ventet, og noen som kom.
Kjære menighet! Dette er den kristne menighets og misjonens kjennetegn: et fellesskap av mennesker som kommer og som så går ut i sine omgivelser, handler og bærer noen som trenger å bli båret. Vi selv blir båret, og vi bærer hverandre – ikke uten mål og mening, men til Jesus Kristus. Slik Svein Ellingsen synger i sin salme:
Noen må våke i verdens natt, noen må tro i mørket.
Noen må være de svakes bror, Gud la din vilje skje på jord.
Noen må bære en annens nød, noen må vise mildhet.
Noen må kjempe for andres rett, Gud, la ditt rikes tegn bli sett.
*
Fortellingen om den lamme og hans fire venner vil i dag også si oss noe om hvem Jesus er og hva han gjør. Jesus vil vi skal vite og erfare at han har makt til å forlate synder og skape nytt liv og en ny vandring hos oss. Da er vi også tett på misjonens innside og innhold.
Det finnes øyeblikk som er mer intense enn andre. Det er et slik øyeblikk midt i fortellingen om den lamme, i stillheten etter Jesu ord: ”Sønn, dine synder er tilgitt.” I dette øyeblikket henger den lammes lengsel og bærernes forventning i luften. Kritiske tanker dukker opp hos de skriftlærde, og forsamlingen har glemt det ødelagte taket.
I dette øyeblikket ser Jesus både den lammes lengsel og de skriftlærdes skepsis, og spenningen bringes til et klimaks i det neste Jesus sier. Et bilde stiger frem for Jesus fra profeten Daniel: Menneskesønnen som føres frem for Den Allmektige og får makt i himmelen og på jorden med et rike som ikke skal gå til grunne. Nå sier han om seg selv til de skriftlærde: ”Dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder,” og så vender han seg til den lamme og sier: ”Stå opp, ta båren din og gå!”
Det var ikke reparasjonen av taket som skapte orden i kaoset denne dagen i Kapernaum, men Jesu ord, og de blir en frihetens fakkel for den lamme som reiser seg og går. Disse ordene uttrykker også kjernen i kristen tro: ”Dine synder er tilgitt. Stå opp og gå!”
Kjære menighet! I disse to utsagn av Jesus ligger også misjonens vesen. Han møter den lamme med tilgivelsens nåde, og han reiser ham opp til nytt liv og ny vandring. Jesus er opptatt av menneskers fysiske ve og vel, og hans omsorg gjelder særlig fattige og fremmede, sultne og syke. Samtidig går han et hakk dypere,. Med tilgivelsens nåde vil han sette oss fri fra syndens og ondskapens makt og gi oss en ny forankring får våre liv og vår vandring.
I dag taler vi gjerne om helhetlig – eller holistisk – misjon. Det innebærer at formidlingen av evangeliet om nåden i Kristus og omsorgen for fattige og fremmede, for syke og sultne og lidende ikke må skilles. Om oppgavene varierer innen evangelisering og diakoni i lokal og global misjon, er barmhjertighetens gjerninger forankret i Guds tilgivende nåde i Kristus, og formidlingen av tilgivelsens nåde skal ha barmhjertighetens fortegn. Da er det også et memento til oss at han som spurte mennesker: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?”, først sier til den lamme: ”Dine synder er tilgitt!”
*
På denne misjonsdag løfter fortellingen om Jesus og den lamme frem tre elementer i den misjonerende menighets liv, også i vårt bispedømme:
Det første og det fundamentale er Jesu nærvær i vår midte, han som har makt i himmelen og på jorden. I kveld møter han oss på nytt med tilgivelsens nåde i nattverdens brød og vin, og han setter oss i bevegelse med sine ord: ”Dine synder er tilgitt. Stå opp og gå!”
Det andre og det vakre i fortellingen om Jesus og den lamme, er de fire som går til sin venn og bærer ham til Jesus. De skyr ikke noe hinder, men skaper kaos for å nå frem med ham til Menneskesønnen. Det utfordrer oss til nærhet og tilgjengelighet, ja, også til å våge kaos i et fellesskap av mennesker som bærer og bæres i våre lokalsamfunn.
Det tredje og siste er dette: Mengden i og utenfor huset priste Gud da de så det som skjedde. Nå enset de ikke kaoset. Tvert imot fikk lovsangen og gleden rom. Slik skal også lovsangen forløses hos oss når Jesus er nær og kommer med tilgivelsens gave og sin nyskapende gjerning. Og lovsang skal følge oss når vi går ut og sprer ryktet om ham, er med og bærer eller blir båret.
Denne lovsang innebærer også at misjon er en vandring i håp. For én dag skal Menneskesønnen komme igjen for å gjøre jorden ny. Da skal han for evig og alltid reise oss opp av gravene og si: ”Dine synder er tilgitt. Stå opp og gå!”