1. Hvorfor vil du være med i bispedømmerådet og Kirkemøtet, og hva er dine hjertesaker?
Jeg har i mange år vært en engasjert kirkepolitiker med mange ulike verv i kirken, lokalt, regionalt og nasjonalt. Jeg har tidligere vært geistlig representant i bispedømmerådet og dermed medlem av kirkemøtet. Jeg har også vært valgt medlem av Mellomkirkelig råd. I dag er jeg ordfører og sentral regionpolitiker i Salten. Når jeg til høsten vender tilbake til prestetjenesten ønsker jeg igjen å kunne bruke min erfaring fra kirke, politikk og samfunnsliv i en kirkepolitisk sammenheng. Jeg ser på meg selv som en erfaren, engasjert og kreativ leder som har gode evner til å spille på lag med andre og til å skape entusiasme for å oppnå resultater. Jeg har et stort nasjonalt og internasjonalt nettverk, særlig i Sør-Afrika, Canada, Romania, Sverige og Finland. Fra min tid som sokneprest har jeg særlig engasjert meg i trosopplæringsarbeid og dialog og forsoningsarbeid i samisk-norsk og internasjonal sammenheng. I dag er jeg sterkt opptatt av kirkens framtidige organisering og sammenhengene mellom viktige reformer i kommunene og kirken. Jeg er også særlig opptatt av utviklingen av samisk kirkeliv og dialog mellom ulike religioner i kommuner som Hamarøy/Hábmer.
2. Den norske kirke står overfor en krevende rekrutteringssituasjon til kirkelige stillinger. Hvordan bør vi i Sør-Hålogaland jobbe med dette fremover?
Dette er et stort spørsmål som jeg ikke tror det finnes kjappe svar på. Tradisjonelt har de frivillige organisasjonene hatt stor betydning i denne sammenhengen. Mitt inntrykk er at organisasjonene samlet sett spiller en mindre rolle i menighetene enn før. Kanskje kan kirkens mange «nye» møter med det brede lag av barn og unge gjennom trosopplæringen, bidra til å skape nye arenaer og muligheter for rekruttering til kirkelige stillinger. Det gjelder å se mulighetene og ta de, jobbe aktivt og systematisk med lederutvikling og for øvrig aktivt utfordre de som viser interesse og potensiale. Jeg tror at så lenge kirken oppleves relevant, dvs befatter seg med spørsmål og sider ved livet som folk opplever som viktige, vil kirken lykkes. Samtidig må det kontinuerlig jobbes for at kirken skal framstå som en god og inkluderende arbeidsplass, en arbeidsplass med godt omdømme, fordi de som arbeider der kjenner seg i varetatt, har god kompetanse, gode arbeidsvilkår og får en anstendig og konkurransedyktig lønn.
3. Hvilke samfunnsspørsmål mener du folkekirka bør engasjere seg i?
En relevant kirke som vil være tro mot sitt oppdrag kan ikke på generelt grunnlag la være å uttale seg i viktige politiske saker. Samtidig er det viktig å fastholde at kirken ikke er et meningsfellesskap. Kirkens kompetanse som grunnleggende etisk premissleverandør både for den enkelte og samfunnslivet, er umistelig. Det samme gjelder kirkens oppdrag som profetisk røst i møte med makter og myndigheter og som forsvarer av livets ukrenkelighet i alle sammenhenger. Når kirken taler klart, tydelig, prinsipielt og utfordrende inn i konkrete og vanskelig enkeltsaker må kirken være forberedt på å møte motstand. Det ligger i sakens natur. Jeg tror ikke kirken skal være redd for det. Der framstår Mesteren selv som en god modell. Å utfordre et politisk standpunkt og en politisk handling er ikke det samme som å opptre partipolitisk. Eksempler på dagsaktuelle saker der kirken må våge å la sin stemme høres er: i forsvaret av tros- og ytringsfriheten, i forsvaret av våre etniske og religiøse minoriteter (samer, rom, jøder, muslimer m fl), i klima og miljøsaken, i fordelingspolitikken (rettferdighet nord/sør, fattig/rik osv).
4. Den norske kirke har akseptert ulike syn på ekteskap mellom likekjønnede. Hvordan mener du dette bør tilrettelegges med hensyn til vielse og forbønn?
Det vil være en naturlig konsekvens av den store holdningsendringen som har vært i dette spørsmålet, både i kirken og i samfunnet forøvrig, at kirkemøtet nå igangsetter arbeidet med å utvikle en liturgi for vigsel av likekjønnede. Gjennom en slik liturgi vil kirken på en helt annen måte enn før, kunne møte homofile og lesbiske med respekt og verdighet. Også prester og andre kirkelige ansatte vil få en større trygghet og forutsigbarhet for sin tjeneste, når rammer og innhold er tydelig klargjort. Parallelt med utviklingen av en ny vigselsliturgi må det også utarbeides retningslinjer/kjøreregler som ivaretar prester og andre kirkelige ansatte som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å medvirke ved vigsel av likekjønnede.
5. Forholdet mellom staten og Den norske kirke er i endring. Hvilke muligheter og utfordringer ser du som følge av dette?
Etter kirkeforliket i 2008 og grunnlovsendringene i 2012, tas nå forvaltningsreformen stat-kirke et viktig steg videre. Sentrale spørsmål knyttet til valg av kirkelige forvaltningsnivåer, hvorvidt det skal være en eller to arbeidsgiverlinjer, kirkens langsiktige økonomi osv, vil få sin avklaring. Samtidig pågår det også en kommunereform som vil få stor betydning for kirken. Endrede kommunegrenser vil utfordre sokne-, fellesråds- og prostiinndeling, ja endog bispedømmeinndelingen. Som kommune- og regionpolitiker har jeg over tid deltatt aktiv i debatten i Nordland. Jeg tror det er viktig at kirkens organer veldig fort melder seg på i debatten, lener seg framover og tenker langsiktig. I overskuelig framtid vil kirkens økonomi fortsatt være knyttet til kommunene. For å sikre folkekirken gode arbeidsvilkår er det viktig, tror jeg, at kirken i alt den foretar seg søker å være relevant, og forøvrig strukturerer seg nært opp mot kommunene, og ikke opprettholder strukturer som for mye går på tvers av statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning.