Biskop Thomas sitt bispedømme, Quissa, er vennskapsbispedømme med Agder og Telemark bispedømme. Her følger Tom Martin Berntsens betraktninger etter besøket der i den ortodokse påsken:
Etter å ha tilbragt den stille uke i et intenst bibellesende miljø på Anafora tok jeg snarturen til Quissia for selve hovedgudstjenesten lørdag kveld henimot midnatt påskenatt den 30. april.
Mens Anafora ligger vest for Kairo er bispedømmet til Thomas midt i Nildalen der Maria og Josef etter tradisjonen snudde på sin flukt fra Herodes.
400 km èn vei er imidlertid verd opplevelsen av en fullsatt kirke med 1 biskop, 10 prester, 60 diakoner og 500 menighetslemmer.
Og en salmesang som om de skulle være det dobbelte antall!
Jeg blir slått av det intense engasjementet i gudstjenesten. Det er som om det står om livet. Og det gjør det da også, både i tekster og biskopens brennende preken om å være reist opp med Kristus fra mange slags død.
I den aktuelle situasjon, som en minoritet i et muslimsk samfunn, selv om balansen er mindre skjev i denne delen av landet med 30 % kristne, er det et fast innslag å ha distriktets guvernør og den politiske og muslimske ledelse på besøk. Gudstjenesten tar en brå pause når følget toger inn ledsaget av politi og gullkantede militære.
Biskopen holder en liten tale om fred, forsoning og sameksistens og guvernøren kvitterer med en hilsen. Og der hilses og kysses på beste orientalske vis! Deretter toger de ut til stor applaus.
Også Agder og Telemark bispedømme er til stede midt i Nildalen denne kvelden. Mindre prangende enn foregående innslag riktignok, men vi høster også applaus etter å ha hilst fra det høye nord og fortalt hva kontakten med den koptisk ortodokse kirke betyr for oss. Jeg kan i hvertfall personlig underskrive det.
Gudstjenesten slutter ved midnattstid og går over i en etterlengtet slutt på fasten. I stille nattetimer, før minareten i nabolaget sender sitt kraftige vekkerrop ut i natten og inn i en grytidlig morgen, holder de kristne et festmåltid der kjøtt i alle slags varianter er kommet på bordet.
Vannpost for de kristne
Påskedag i Quissia er en sosial kraftdemonstrasjon og vannpost for de kristne i Quissia. Hele dagen er bispegården åpen for å hilse på Thomas og de øvrige prestene. Boplikten er ikke avskaffet her nede og heller ikke velsignelsen ved å hilse på anslagsvis 3-4000 menighetslemmer i alle aldre. Felles for dem er å være dresset opp til fest og den høytidelighet det er å kysse biskopens hånd og kors.
Det er et overveldende stort antall av ungdommer som tilbringer dagen på kirkens område, de eldre har nok med å ønske biskopen god påske før de går hjem.
Før jeg tar fatt på 30 mil til flyplassen i Cairo får jeg et vitnesbyrd om bredden i de kirkelige arbeid. Mens det blir en pustepause i biskopens åpne påskesamling samles vi til lunch. Stadig med kjøtt i nye variasjoner. Denne gang dekker han bord for et tjuetalls barn og mødre som har et særskilt behov. De har ikke noe eget hjem og trenger hjelp også på andre måter. Derfor har kirken i Quissia også et lite barnehjem på sitt program. Og på påskedag er disse hedersgjester i bispegården.
I et intenst døgn får jeg også anledning til å fortsette de mange gode og nyttige samtaler vi har hatt om teologiske og kirkelige spørsmål.
Biskop Thomas er bl.a en nyttig samtalepartner om vesentlige sider i vår reformatoriske arv. Henimot et forestående jubileum er dette til stor inspirasjon.
Og godt orientert om aktuelle kirkelige spørsmål som han er, er han en god samtalepartner med biskoppelig tyngde.
Og denne mektige påskegudstjenesten var altså høydepunktet på min andre og utvilsomt sterkeste påskefeiring i år; den stille uke tilbrakte jeg på Anafora og resultatet av dette oppholdet kan bl.a uttrykkes under følgende overskrift:
Hvor går bibelbeltet?
Den ortodokse påskefeiringen slik den også finner sted på Anafora er preget av lange bibellesninger i fellesskap i kirka. I Den stille uke er det tre tre-timers leseøkter der alle de fire evangeliene leses høyt, ispedd mange liturgiske ledd og Salmer.
På skjærtorsdag er gudstjenesten preget av symbolsk fotvask og nattverd i tillegg til lange lesninger. Tekstene lyder på arabisk selv om det koptiske liturgiske språket kommer til uttrykk i noen få ledd.
Gjester som tar del i påskefeiringen inviteres til å ta del i lesningen, så et knippe tekster kom til å lyde på prestelig sørlandskdialekt.
Langfredagsgudstjenesten i ortodokse kirker er virkelig lang: fra kl.08 til 1700. Her følges begivenhetene i den første påske trinn for trinn ved lesning av alt som er mulig å oppdrive om dagens hendelser hos evangelistene. I tillegg leses profetier, aktuelle salmer og prekener fra kirkefedrene. Her er intet mål å gjøre gudstjenesten kort og lettfattelig, alle midler taes i bruk og tiden er beregnet på nettopp dette!
Selv om vi i vår kirke tar i bruk flere virkemidler for å formidle budskapet til flere sanser er de fortsatt noen hakk foran oss, fordi lar leve det som var bak oss!
Røkelsen drivet tett i kirkerommet, her brukes lys og prosesjoner, knebøyninger og korsmerking. Noe er kulturellt bestemt, mens mye er levende historie.
Og ikke minst fordi bibelhistorien og historiene har så stor plass.
Vi hører avogtil Sørlandet omtalt som bibelbeltet i Norge. Det underlige er at det ikke sjelden kommenteres med litt undertekst og skjevt smil.
Nærmest som en unnskyldning.
Jeg tror det er et mye sterkere bibelbelte enda lengre sør.
Preget av stolthet og glede over å være nettopp det.
Et bibelbelte.
Vi har ett og annet å lære av vår kontakt med vår koptiske trossøsken.