Per Lønnings tid som biskop i Borg fra 1969 til 1975 var en helt usedvanlig rik periode der han utfoldet hele sitt register og helt unike begavelse.I løpet av de 6 årene han var biskop i Borg utga han 8 bøker og skrev eller oversatte 11 salmer som er i salmeboken av 2011. Han lanserte begrepet ”minitas” som betydde at de omfattende biskoppelige visitasene ble supplert med kortere besøk slik at det nye bispedømmet fikk møte sin biskop og han fikk innføring i livet i Akershus og Østfold.
Per Lønning var den første MF-biskopen som ordinerte kvinner , prestestudenter ble rekruttert til sommertjeneste blant turistene i skjærgården, lagde forsvarsskrift for naturister og hadde vinkjeller i bispegården, han representerte Den norske kirke i Kirkenes Verdensråd og var en stadig deltager i det offentlige ordskiftet. Da Stortinget vedtok loven om selvbestemt abort i 1975, gikk han av som biskop i Borg. Han begrunnet avskjeden med skuffelsen over at de statlige myndighetene i et land med statskirke ikke tok kirkens argumenter i abortdebatten på alvor. Han kunne ikke lenger identifisere seg som embedsmann i en slik stat.
Per Lønnings prekensamling fra tiden i Borg har tittelen ”Gud går her på jorden” – en tittel hentet fra en salme av den svenske salmedikteren Tore Littmarck. Der utfordret han datidens ”intellektuelle” som fant det håpløst ufornuftig og gammelmodig å se Gud som en meningsfull realitet i atomalderen. Det var som forsvarer av troen på Gud på et forståelig språk i det offentlige rom Per Lønning ble et ankerfeste for de av oss som daglig måtte begrunne i skolegården hvordan vi kunne fastholde en kristen tro. I min oppvekst i Osloområdet var vi en liten minoritet. Kunne Per Lønning fastholde Gudstroen, kunne enhver skoleelev også gjøre det uten å bli fradømt vettet. En mann som hadde to doktorgrader da han var 31 kunne i alle fall ikke idiotforklares.
Per Lønnings visjon som biskop i Borg gikk lenger en til å fastholde Guds eksistens. Han insisterte på at Gud kunne gjenfinnes også i vår tids hverdag. Prekener og salmer fra tiden i Borg viser hvor dypt han involverte seg i samtidens livsfølelse og tolket denne i lyset fra Guds virkelighet. Lønnings tekster fra Borg-tiden viser hans nærhet til menneskets virkelighet den gang, og de er høyaktuelle også for oss i dag:
” Å Gud for jord og alter, stig ned og se vår nød!
Hvor vettløst vi forvalter vår verden og dens brød!
Vi velger gull og kaos; profittens perleport.
Ta ikke dommen fra oss, men ta vårt vanvidd bort.
Fra selvopptatte gåter, fra løgn i munn og penn,
for lette talemåter som trøster travle menn,
fra lov som bare lammer, fra motløshetens bud,
fra overflodens jammer – befri oss, Herre Gud!
Før jordens slekter sammen, hvert folk og samfunnslag,
og tenn den gode flammen som varsler: Det er dag!
I hellig håp og harme før oss på felles vei:
én ætt, én ild, én varme, ett hellig folk for deg!””
(1972 - Norsk Salmebok 263)
I Lønnings teologi og kirkelige praksis var kristelige foreninger - han var selv formet av KFUM - og bedehus viktige. Men det var gudstjenesten, sakramentene og den økumeniske kirke som var ankerfeste. Han var en ledende teolog og kirkemann i det som fra slutten av 1960-tallet utviklet seg som en ny kirkelighet. Den tok opp i seg samtidens frigjøring fra konvensjoner og stivnede fellesskap og gjorde kirke og kristen tro relevant og nærværende. Hans store nattverdssalme fra 1973 uttrykker en storslått økumenisk visjon for kirken og skaperverket: ”Som korn fra vide åkrer utover verden spredt, slik la din kirke samles, vår Gud fra hvert et sted, så vi til ett forenes i himmelrikets fred” (1973 – NoS 601). Med det satte han et varig preg på kirken i Borg bispedømme.
Per Lønning var uhyre begavet og innflytelsesrik. Det betød ikke at livet var en sammenhengende dans på roser. I 1962 mistet Per og Ingunn Lønning sin 4 måneder gamle Audun, noe som skapte en eksistensiell krise og fordypede studier i Skriften og kirkens tradisjon. Det ga hans forkynnelse og salmer en grunntone av eksistensiell nød som nok kunne være vanskelig å få øye på når polemikeren og formuleringskunstneren Lønning var på sitt heteste, men som var tydelig nok for dem som lyttet. I boken ”Vandring gjennom fasten” delte han sine refleksjoner som for mange av oss fortsatt er noe av det ypperste som er skrevet om kristen tro i vårt land.
Per Lønnings pilegrimsvandring her i vår verden er til ende. På vegne av Den norske kirke i Borg uttrykker jeg takknemlighet for den delen av vandringen som fant sted her hos oss. Jeg lyser fred over Per Lønnings minne.