av biskop Atle Sommerfeldt
Også i år blir påsken annereldes. Pandemiens mørke og trussel om sykdom og død henger som en tung sky over hverdagene våre. Begrensinger på livsutfoldelse oppleves av mange som mer og mer kvelende. Det begynner å bli klart for mange av oss at alt ikke blir bra igjen. Pandemiens virkelighet vil forme samfunnet vårt og det globale fellesskapet i mange år fremover. Vaksinen vil gi stor hjelp for mange, men det er lenge til alle er vaksinert. Vaksinen vil heller ikke løse alt. Det finnes ikke vaksine mot arbeidsløshet, økonomisk ulikhet, ensomhet eller frykt for fremtiden. På en svært dramatisk måte har pandemiens virkelighet gitt oss en kostbar lærdom om menneskets grunnleggende sårbarhet og usikkerhet.
I pandemiens og krisens virkelighet avdekkes hvordan vi som personer og samfunn opptrer i møtet med denne krisen. Vi har sett hvor lett det er å sette egne behov for livsutfoldelse over ansvaret for hele fellesskapet. Tendensen til å delta i et kappløp for å sikre oss selv på bekostning av andre nasjoners behov ligger nær hos alle. Fristelsen til å utnytte støtteordningene har vist seg vanskelig å motstå for enkelte. Manglende forståelse for at de som før pandemien strevde mest nå rammes ekstra hardt er ikke så lett å se for de av oss har trygge arbeidsplasser og gode nettverk. Tendensen til å stigmatisere de som er annerledes enn oss selv har dukket opp igjen.
Vi har også sett hvordan pandemien har utløst det beste i oss. De aller fleste av oss aksepterer begrensingene og forholder oss til dem, om ikke med glede. Helsepersonale har gjort en formidabel innsats og tusenvis av ansatte i serviceyrker har med betydelig risiko for egen helse bidratt til at samfunnet går rundt. Ansatte i barnehager, skoler og kirker har vist store kreativitet for å gi mennesker alternative fellesskapsmuligheter og læringsmåter. Norge har gitt betydelig støtte til vaksiner til fattigere land og våre politiske ledere brukt fellesskapets ressurser til fellesskapets beste.
Kirkens påskefortellinger handler i en fortettet form om vår kamp for å leve når naturkreftene og lidelse overmanner oss. Mer enn det, de handler om drakampen i menneskeheten mellom vår trang til å tenke først og sist på oss selv og vår impuls til å delta i fellesskapets arbeid for et godt liv for alle.
I den korsfestede Jesus Kristus bæres all vår smerte og alle våre sykdommer, alt vi gjør som fører til lidelse for andre og naturen. Ensomhetens og forlatthetens mørke gjenfinner vi i den korsfestedes desperate spørsmål om hvorfor alle og selv Gud tilsynelatende har forlatt ham.
Gud skaper i kjærlighet alt synlig og usynlig. Den kristne påske feires fordi påskemorgenens tomme grav viser oss at Gud kjemper vår alles kamp mot død og ødeleggelse. Ingenting av av det vi måtte erfare av lidelse og mørke har kraft til å overvinne Guds kjærlighet. Jesus overvant lidelsen og krisens mørke for alle.
Guds kjærlighet er sterkere enn døden. Det gir våre liv håp, retning og innhold. Krisens utfordringer kan bare håndteres med nestekjærlighetens lidenskap, tålmodighet og kunnskap. Bare slik kan naturens herjinger begrenses og samfunnets fellesskapet bli helbredet. Den oppstandne Jesus Kristus viser oss at Guds kjærlighet til mennesker og skaperverk aldri overlater oss alene til døden og dødskreftene herjinger i oss og med oss. Det er all grunn til å feire påske!