"Gul" forkynnelse og formidling

utviklet av Endre Fyllingsnes og kapellan Ingrid B.Melve, begge teologer

Bakgrunn
I medlemsundersøkelsene til Den norske kirke deler vi inn de 3,5 millionene medlemmene etter hvor ofte de er i kirken og om de er helt sikre på at Gud finnes eller tror, tviler eller tenker at Gud ikke finnes. Inndeling i grupper gjør vi for å kommunisere bedre med alle medlemmer i Den norske kirke, ikke bare de som kommer ofte til gudstjeneste og deler samme forståelse av Gud, tro og håp som dem som jobber eller er frivillige i kirken. Gruppene som er definert er den grønne, gule og røde medlemsgruppen. Den grønne gruppen som kommer ofte til kirken og som er helt sikre på at Gud finnes. Den gule gruppen tror og tviler på Gud og er mellom 6 og 13 ganger i kirken i året, gjerne i konfirmasjon eller begravelse. Den røde gruppen er helt sikre på at Gud ikke finnes og er sjelden i kirken.  I medlemsundersøkelsene i Borg er halvparten av medlemmene i den gule gruppen. Derfor snakker vi om «gul» formidling og forkynnelse. Hvordan skal vi kommunisere og forkynne til dem som tror og tviler på at Gud finnes, som ikke opplever at kirken setter ord på mye av det som er viktig for dem og som ikke kjenner noe særlig til kirkens tilbud der de bor? Dette notatet er utviklet av teologene Endre Fyllingsnes og Ingrid Melve i 2021.

Hva er gul forkynnelse?
Gul forkynnelse og gul kommunikasjon er formidling som kommuniserer med en større bredde av tilhørere og medlemmer. God gul formidling kjennetegnes ved at de som lytter eller deltar, både kan forstå innholdet i det som formidles uten å ha en inngående kunnskap om kirkelige og kristne begreper, men minst like viktig er det at det som formidles oppleves meningsfullt og relevant for tilhørerens kontekst og hverdag. Den gule gruppen er imidlertid ikke ensartet, og god gul forkynnelse forutsetter en arenasensitivitet, dvs. at man tilpasser formidlingen til den spesifikke målgruppen. Det er forskjell på en formidlingssituasjon i en konfirmantgudstjeneste vs. eksempelvis en jazz-gudstjeneste for voksne, selv om begge kan betegnes som arenaer for gul kommunikasjon.

Arenaer for gul forkynnelse
Gul formidling og forkynnelse har mange ulike arenaer, og kort sagt er det der vi som kirke møter mennesker. Imidlertid har de ulike arenaene forskjellig særpreg. Gravferder, gudstjenester med dåp, julaften, konfirmantsamlinger og konfirmantgudstjenester, samlinger for ungdom, babysang, samtalekvelder i kirke eller menighetshus, andakter på institusjon, digitale gudstjenester og bønner er alle eksempler på steder hvor formidlingen og forkynnelsen bør være tilpasset en gul målgruppe. Det er imidlertid stor forskjell på de ulike situasjonene, og de ulike fellesskapene. Arenasensitivitet fordrer også at man der det er mulig, har et inntrykk av og kjennskap tilhørerne og den lokale konteksten. Gul formidling vil kanskje være annerledes i et lokalsamfunn preget av landbruk, sammenlignet med en by eller en bynær kontekst, eller kanskje ikke?

Hva kjennetegner gul forkynnelse og formidling – konkrete forslag og tips:

FORBEREDELSE

• Unngå i utgangspunktet «indrekirkelige» termer og begreper som «helliggjørelse», «rettferdiggjørelse», «salighet», etc. Dette er ofte gode kontrollspørsmål:
  • Hvilke ord/begreper forutsetter jeg kjent?
  • Hvilke ord/begreper ønsker jeg å gjøre kjent for å ta de i bruk?
  • Hvilke ord/begreper kan jeg omformulere for å gi de nytt liv?
• Ikke forutsett et felles kunnskapsgrunnlag om bibelteksters tilblivelse, kontekst og betydning.
  
  
• Vær bevisst hvilke felles erfaringsrammer du forutsetter, både i følelser, metaforer og eksempler du bruker. Å skulle favne mange kan noen ganger handle om å snakke mindre allment, snarere enn mer allment, på en slik måte at det gis tillatelse til å kjenne seg igjen eller la være å kjenne seg igjen («Personlig synes jeg at den tida vi er i nå, har et så fint lys i seg..»).
  
  
• Les manuset (hvis du bruker manus) høyt for deg selv eller en kollega minst en gang. Da hører du hvilke setninger som blir for «skriftlige», hvor det blir for lange passasjer.
  
  
• Oppbygging: Tenk – hva vil du tilhørerne skal huske etterpå. Er det særlige ord – gjerne fra bibelteksten som du kan gjenta gjennom forkynnelsen?

FORM

• Pålagte og selvopplevde meninger/følelser kommuniserer svært forskjellig: «Vi har alle opplevd hvordan det å sitte med et nyfødt barn i armene overgår alle andre menneskelige erfaringer» - slik formuleringen kan virke både inkluderende og ekskluderende.
  
  
• Vær bevisst egne privilegier. Å si «alle har vel kjedet seg i middagsselskap med storfamilien» kan være ekskluderende.
  
  
• Våg å være personlig (ikke det samme som privat). «Selv synes jeg det Jesus sier her er vanskelig, ja nesten vondt å lese».
  
  
• Show, don’t tell. Som den russiske dramatikeren Tsjekhov skrev: «Ikke fortell meg at månen skinte en natt, men vis meg hvordan månestrålene skinner gjennom vinduet og treffer skrivebordet ditt».
  
  
• Kroppsliggjøring. Vi lever og erfarer ikke i intellektuelle tomrom – men som kroppsliggjorte. Våg å bruke sansebeskrivninger – lukter, lyder, farger, vær. «Jesus sov i båten, selv om vinden var så sterk at det kanskje ikke gikk an å høre hverandres stemmer, selv om regnet slo mot ansiktene og klærne ble våte og tunge, sov Jesus like godt».
  
  
• Vær bevisst prekenen og andakten som en muntlig talesjanger. For kompliserte narrativer, for mange poeng, for mange leddsetninger fungerer dårligere muntlig.
  
  
• Ikke snakk for lenge! 6-10 min holder lenge.

 

INNHOLD

• Beveg deg fra det abstrakte til det konkrete og hverdagslige, til og med et ord som «kjærlighet» kan bli litt innholdsløst om det ikke knyttes til noe konkret. Her kan evangeliene vise vei – Jesus viser kjærlighet gjennom sine handlinger og ord. Få jord, støv og søle på ordene!
  
  
• Bibeltekstens kontekst, hvis du skal si noe over en tekst, kan være en ressurs. Hvordan kan vi kanskje tenke oss at disse ordene hørtes ut første gang? Hvordan høres disse ordene ut i dag – i vår verdenssituasjon. I vårt lokalsamfunn?
  
  
• Tillit til tilhøreren. Vi trenger ikke forklare alt, våg å være ærlig på om det er noe i teksten du selv ikke forstår, synes er vanskelig eller problematisk. Vi lever ikke i en harmonisk og forståelig verden – forkynnelsen trenger heller ikke alltid å være harmoniserende og forklarende.

 

 

Hvordan arbeide med gul forkynnelse i menighet og stabsfellesskap: 

• Vi som nesten daglig arbeider med forkynnelse og formidling, har hørt oss selv mange ganger. Men hvordan oppfattes egentlig det vi sier utad? Det å se seg selv utenfra kan være en ubehagelig og fremmedgjørende opplevelse, men også svært lærerikt. For å kunne utvikle seg selv som en god forkynner og formidler, er det også nødvendig, men det kan skje innenfor trygge rammer. Ved å se opptak av seg selv, slik vi etter pandemitidens digitalisering nå ofte har mulighet til, er det i større grad mulig å kunne vurdere hvordan en selv kommuniserer.
• Kollegaveiledning kan også være svært fruktbart for å bli en bedre formidler og forkynner – hva hører de andre at jeg sier? Ved å ta utgangspunkt i f.eks Øierud og Jakobsens modell for «Prekenbeskrivelse» som verktøy, kan dette skje på en trygg måte. Et av hovedpunktene i denne modellen er at den som gir tilbakemelding, gjentar hva man selv hørte i formidlingssituasjonen. Der er man ikke ute etter å si hva man burde høre, hvordan det kunne ha blitt gjort annerledes – men en beskrivelse av hva den som lyttet faktisk hørte. Dette kan være nyttig for å bli oppmerksom på hva man kommuniserer og ikke, og ofte er det noe annet enn man selv intenderte.
• Samtalegrupper og tilbakemelding fra tilhørere. Inviter folk som går på gudstjeneste til å gi respons på preken og innhold i gudstjenesten.

Aktuelle bøker og artikler:

Prekenbeskrivelse: Gunnfrid Ljones Øierud og Rolf Nøtvig Jakobsen

Hellige ord i vanlige liv: Hilde Fylling Olavsstipendiat i 2015, https://docplayer.me/108285051-Hellige-ord-i-vanlige-liv.html

Predikenen som det tredje rum: Marianne Gaarden

The Roundtable Pulpit av John McClure se også https://johnsmcclure.com/tag/roundtable-pulpit/