De første faste bispesetene i Norge ble antakelig etablert på Olav Kyrres tid, dvs. siste halvdel av tusentallet: Ett for Viken og Østlandet, ett for Vestlandet og ett for resten av landet, nemlig Nidaros.
Den norske kirkeprovinsen ble opprettet i 1152/53, med Nidaros som erkestift og kirkelig senter for det veldige vest-nordiske riket. 10 bispeseter lå under Nidaros: Bjørgvin, Stavanger, Hamar og Oslo i Norge. Dessuten: Isle of Man, Orknøyene, Færøyene, Grønland, samt Skåholt og Holar på Island.
Ved reformasjonen i 1537 opphørte det store erkestiftet og maktgrunnlaget ble overtatt av den verdslige administrasjon og flyttet fra Nidaros til kongen i København. Den katolske erkebiskopen måtte flykte fra landet, og først i 1546 var den første lutherske biskop på plass i Nidaros.
Senere har bispedømmet blitt mindre: I 1622 ble Sunnmøre overført til Bjørgvin stift og i 1803 ble Nord-Norge skilt ut fra Nidaros som et eget Hålogaland bispedømme. Den siste endringen skjedde i 1982 med opprettelsen av Møre bispedømme. Nidaros avsto da Nord-Møre og Romsdal til det nye bispedømmet. Fra da har Nidaros bispedømme omfattet de to trøndelagsfylkene.
* * * * * * * * * * * * * * *
Denne korte historiske oversikten viser at Nidaros handler om noe langt mer enn Trøndelag. Det handler om en arv som favner både det nasjonale, internasjonale og økumeniske. Vi tar med noen utblikk som vitner om at denne arven fremdeles er levende:
Pilegrimsvandringene mot Nidaros hadde sin storhetstid i middelalderen, men med reformasjonen ble det satt et foreløpig punktum for disse vandringene. I våre dager har pilegrimene igjen begynt å vandre langs de gamle ledene mot Nidaros. Fra 1997 har en rekke leder blitt korsmerket på nytt.
Det økumeniske fellesskapet har i nyere tid igjen tiltatt i styrke. Følgende større begivenheter i Nidaros er uttrykk for det:
Den økumeniske gudstjenesten i Nidarosdomen i 1989, da pave Johannes Paul II som den første pave gjennom tidene gjestet landet vårt
Undertegningen av Porvoo-avtalen om fullt kirkefellesskap mellom anglikanske og lutherske kirker i vår del av Europa, som ble feiret med en økumenisk festgudstjeneste i Nidarosdomen i 1996
Konferansen av Europeiske Kirker som holdt sin generalforsamling i Trondheim i 2003
Markeringen av 850-årsjubileet for opprettelsen av Nidaros erkebispesete og den norrøne kirkeprovins ved Olsok 2003, med deltagelse på tvers av konfesjonelle og nasjonale grenser.
Det økumeniske fellesskapet handler imidlertid om noe langt mer enn store felleskirkelige arrangementer. I menighetene foregår en stille vekst i det økumeniske samarbeid og fellesskap, både i Trondheim by og andre steder.
Mer enn Olavsarven:
I forlengelsen av dette må vi holde fram at bispedømmet har vokst fram i lys av mange andre forhold enn Olavsarven. Vi kan bare minne om at mange steder også i Trøndelag var sterkt influert av haugianere, og de kristelige organisasjonene har gjennom generasjoner hatt mye å si for det aktive menighetslivet som vi i dag finner flere steder i bispedømmet. Gjennom århundrene har kirkens ansatte og frivillige krefter holdt troen på Kristus levende og båret menighetene fram til det de er i dag.
Nidaros i dag:
De ulik historiene har bidratt til at det i dag er stor forskjell på menighetene i bispedømmet. Slike forskjeller ser vi blant annet når det gjelder oppslutningen om gudstjenester, deltagelsen i de kristelige organisasjonenes arbeid, livskraften i barne- og ungdomsarbeidet og omfanget av det diakonale arbeidet. I det hele ser vi store variasjoner i både bredde og dybde i det kristelige liv i menighetene.
Selv om forskjellene kan være mange, sier vi likevel ofte at Nidaros er et typisk folkekirke-bispedømme: Forholdet mellom folk og kirke er tett og nært i hele bispedømmet. Vi ser det ikke minst ved at Nidaros er blant de bispedømmene som har høyest oppslutningen om de kirkelige livsritene; dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd. Dette er en av de mange måter trøndernes trofasthet til sin kirke synliggjøres på og som bidrar til at vi kan betegne oss som et folkekirkebispedømme.