Mona Høvring f. 1962 har markert seg som en original og viktig poet, blant annet med diktsamlingen «Å Paradis» fra 2008. De siste årene har hun også utgitt kritikerroste romaner. Diktsamlingen «Camillas lange netter» fra 2013 ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. I 2012 ble hun tildelt Språklig samlings litteraturpris for forfatterskapet sitt.
Flanellografisk evangelium
av Mona Høvring
Ei natt rundt juletider, da jenta lå og kava og ikke fikk sove, hørte hun ei barnestemme kviskre: «Våke, våke, vesle hyrde», gjentok stemma. Det var som ei kravlaus salme, og denne salma tok bolig i henne. Etter ei stund kledde jenta på seg og gikk ut på trappa, kikka opp i den stjerneklare lufta: «Hvor er du?» spurte hun, men ingen svarte. Hun fulgte de små spora i snøen, strevde seg innover i skogen. Nå og da dryssa det fra greinene og ned i nakkegropa hennes. Hun kom ut på ei slette. En hund gjødde. Hun stansa og lytta, dro kåpa tettere om seg. Hun var i villrede. Nå var spora borte. Hvor skulle hun ta veien? Jenta skulle til å snu da hun fikk øye på ei diger stjerne i det kvite skimmeret over tretoppene. Hun kunne ha sverga at den ikke hadde vært der da hun forlot huset. Nå hang den som om noen hadde festa den til en flanellograf. Ja, det var som om alt omkring henne var sirlig utklipte figurer i ei billedforestilling: Snø av filt, skog av filt, stjerner og måne og nattlige dyr av filt. Hun gikk videre i stjerna si retning. Det knasa i skaren. Mørket tetna under trekronene, men hele tida så hun det lysende himmellegemet. Så hørte hun stemma igjen: «Du finner meg i krybba», sa den. Hva var det dette barnet ville? Jenta kom ut på en slyngete vei. Nå var hun så sliten at hun var nær ved å segne om. Hun satte seg på en tømmerstokk. Hun skalv. Trøttheta kjentes svart og høy som fjella, den steig fram fra den djupe skogen. Hjertet slo årvåkent, hodet verka, og kroppen var uten vilje, uten krav. Snart var hun dekka av rim. Brått stod det en ung mann foran henne. Han lyste som stjerna lyste. «Du som er så lita», sa han, «hvorfor sitter du her i vinden og mørket?». Jenta fortalte om stemma som hadde lokka henne ut i natta. Da hun hadde fortalt ferdig, plystra den unge mannen, og en stor, grå hest steig fram foran dem. Mannen løfta jenta opp på hesteryggen, og sammen bega de seg over markene. Der møtte de noen gjetere som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Gjeterene pekte mot en stall i skogbrynet. Mannen og jenta burde søke ly, mente de, nå som jenta skulle føde. Jenta rista på hodet, men så strøyk hun hånda uforvarende over magen, og magen var tung og utspent under kåpa. Den unge mannen førte henne til stallen. Han laga ei seng av friskt høy til henne. Og gjeterne samla seg utafor - dette hadde de fått beskjed om: De skulle finne et barn i ei krybbe. Med ett var de omgitt av en himmelsk hærskare. «Bli lys», sang den himmelske hærskaren, «nå må mørket vike.» Gleden flamma opp som et bål mellom dem. Barnets gråt var mjuk som honning. Og alle lydene kom liksom fra framtida, de var som syngende kometer på vei mot jorda.