Anne Lise Ådnøy deltar for tiden på Olavsfest i Trondheim. Tirsdag samtalte biskopen med Petter Normann Dille i Kirkehagen om temaet "Tro, tvil og makt", og natt til mandag holdt hun prekenen under Olavsvaken i Nidarosdomen.
Anne Lise Ådnøy og Petter Normann Dille i Kirkehagen. Foto: Kirka i Trondheim
"Vakegudstjenesten – Olavsvaka er midnattsgudstjenesten som samler pilegrimer og livsvandrere ved Olavs grav. I denne gudstjenesten hører vi musikk og sang som tar oss tilbake til pilegrimene og katedralen i middelalderen, vi får høre preken fra årets gjestende biskop og hilsener fra pilegrimer som har vandret til Trondheim. Gudstjenesten ender stemningsfullt og går over i den hellige natten da domkirka står åpen for bønn, sang og stillhet." heter det på nidarosdomen.no.
Biskop Anne Lises preken fra Olavsvaken:
Makt er en verdi, en verdi som burde komme med en advarsel: «Handle with care». Motsetningen til makt er avmakt. Den ultimate avmakt er døden, slutten.
En nær slektning slo alltid først opp i lokalavisa på det han kalte «trekningslista». Det var sida med dødsannonser. Nå er det min tur til å se etter der. Fortsatt har et flertall av dødsannonsene korset som symbol. Er kors først og fremst et symbol for død?
På dødsdatoen for hellige Olav er vi her. Sikkert med ulike forventninger, følelser og tanker. Vi kommer fra forskjellige steder, vi forholder oss ulikt til makt. Hva har Olavs død med oss å gjøre?
Skammens tre ble seierssymbol
Vegen til et mulig svar går via lignelsen om hvetekornet. Hvis det ikke dør blir det ikke nytt liv. Vi må forholde oss til korset, ikke mest som symbol, men som historisk realitet. Omkring 1000 år før slaget på Stiklestad sto tre kors på berget utenfor bymuren i Jerusalem. På det midterste korset var dødsdommen forkorta til fire bokstaver: INRI. Ble anklagen tolket ironisk? Jesus Nasareeren, jødenes konge. Fra Nasaret! Ha-ha, konge – josåmenn. Enda en politisk opprører fra landsbygda. Nok en predikant med feil teologi. Tilhengerne kunne bare gå i skammekroken. End of story. En sørgelig slutt.
Eller – fortsettelse følger: «Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå var mørkt». Sabbatsbudet bandt et folk sammen i troen på den ene Gud, «Hør Israel, Herren er en. Du skal holde hviledagen hellig.» Sabbaten er hellig. Hvorfor begynte da noen jøder omkring år 30 å samles på søndagsmorgener? Hvordan kunne korset, det som blir kalt «skammens tre» bli et seierssymbol? Hva skjedde?
Det som gir mening og har verdi
Olav Haraldsson var 17 år og allerede en erfaren viking da han ble døpt og bøyde kne for den korsfesta og oppstandne Jesus.
Statstikk viser at unge mennesker i vikingenes hjemland fortsatt finner vegen til han som Olav knelte for. Det gir ikke mening nok å leve for å tjene penger. Det å kunne bøye kne for han som har vist oss hvem Gud er, og som sto opp fra de døde en grytidlig søndagsmorgen, det gir mening og har verdi.
Men det er ikke dermed sagt at det skal være lett. Evangelisten Lukas gjengir Jesusord og hendelser. Alle evangelistene forteller at Jesus prøvde å forberede disiplene på at hans veg ikke gikk fra mirakel og under til ære og kongemakt. Hans veg var hvetekornets lov.
Lidelsen Jesus måtte gå gjennom var reell og skremmende. Hvetekorn-lignelsen peker også framover for disiplene. Den har gått inn i språket vårt som billedlig tale. Det handler om å være der Gud vil vi skal være, til stede i det livet vi har fått av Skaperen, med alt livet krever av oss.
Et forbilde for generasjoner
Når ting er krevende og lite lystbetont, trenger vi forbilder. Helgenene er nettopp det. Uansett hva vi tror eller mener om Olav Digre ble han i liv og død et forbilde for generasjoner. I dag trenger vi å løfte fram og bli minnet om at også vi kan velge å bøye kne for den korsfesta og oppstandne Jesus. Kanskje er det enklere å velge når du er 17 år?
Helt fra begynnelsen har det vært viktig for å holde sammen at han som ble korsfesta er den oppstandne, Jesus er alltid den korsfesta og oppstandne. Seieren over døden kan ikke vinnes uten nærkamp. Det er alvoret bak orda om å falle i jorda og dø. Moses sa til folket: Velg da livet! Nå er oppfordringa til oss. Samtida etterlyser synlige uttrykk for tro. Frigjøringsteologene var prega av en offervilje. Med livet som innsats forkynte de at Gud står på de undertryktes og fattiges side i. Paulus vitner i Romerne 5: «Ja, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp.» Det er hvetekornets lov.
Hvordan velge livet?
Da Jesus ble frista til å ta en snarveg, svarte han: «Mennesket lever ikke bare av brød». Materialismen kan være drepende og gudsforlatt. Den døden truer oss. Hvordan velger vi da livet?
Vi går i kirka, vi oppsøker fellesskap med andre som kjemper i navnet til den korsfesta og oppstandne. Selv denne katedralen er ikke mer enn et skjørt leirkar der kraften fra Jesus bor. Olav ble et redskap for hans hellige ånd. Det handler om å være til stede i det livet vi har fått av Skaperen. En gang skal mitt navn stå i dødsannonsen, under et kors. Da håper jeg det livet jeg legger ned har vært i pakt med hvetekornets lov.
Kjære pilegrimer, søkere og sikre i troen: Ta imot fredens våpen i en krigsherja verden, ta ofte imot Guds kjærlighet og ta hver dag imot troens gave som gjør det mulig å elske Gud og nesten vår – noen ganger i kors og trengsel og alltid akkompagnert av helgeners lovsang og de hellige englers herlighet.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.