Olavsflammen ble tent 29.juli 2020 for å markere at det var 10 år igjen til Nasjonaljubileet 2030.
Pilegrimsprest Einar Vegge preiket og forrettet pilegrimsmessen sammen med biskop i Nidaros Herborg Finnset. Her kan du lese preika til pilegrimspresten, som er basert på et kapittel i hans bok "Inntoning. Pilegrim i poesi og teologi".
"Det brustne halleluja
Det uttrykket for hengivelse jeg vet om, som har hatt aller bredest appell, er Leonard Cohens sang «Hallelujah». Jeg-personen nærmer seg helligstedet, men ikke bare med det som er renset og innviet.
Han står innfor Den hellige, men ikke med uskyldsreine hender. Cohen spiller på bilder fra Bibelen; han hentyder til David, den store kongen som i ungdommen var en begavet harpespiller. Han spilte så vakkert at kong Saul fikk ro fra sine mareritt og fant inn til søvnens barmhjertighet.
Så når Cohen åpner: Now I´ve heard there was a secret Chord that David played, and it pleased the Lord, er vi egentlig allerede langt inne i et bibelsk fortellingsunivers. Og vi er ved kjernen i et av menneskets store spørsmål, stilt overfor Gud. Hvorfor har noen Guds gunst, slik David hadde, mens andre, som Saul, mister den? Og det store dilemmaet i fortellingen om det aller første brødre-paret: hvorfor lot Gud seg tilfredsstille av Abels offer, men ikke av Kains. Dilemmaet kan også formuleres hos oss: Hvorfor finner noen en Gud å overgi seg til og be til, mens det for mange andre oppleves som en umulighet? Hvorfor synes veien til Gud å være stengt?
Noen finner intellektuelle grunner til å avskrive gudstro, men det valget dekker ikke alt. Det dreier seg også om en grunnleggende følelse av enten å være invitert inn i, eller være stengt ute fra, en mulighet til å hengi seg til tilværelsens innerste kjærlige kraft. Under bemerkningen But you don´t really care for music, do you? kan det ligge både likegyldighet, sinne og sår. Musikalitet er en gave, å finne den akkorden som resonerer med verdens innerste mening ville være en kapasitet, et talent, en velsignelse. Det er ikke alle gitt. Å være religiøst stemt har noe med dette å gjøre, og derfor blir de neste linjene så viktige: There´s a blace of light in every word, it doesn´t matter which you heard, the holy or the broken Hallelujah!
For når alt kommer til alt er det ikke forskjell på et helstøpt og et brustent Halleluja. Cohens hovedperson har, som sagt, ikke uskyldsreine hender, når han står for sin Gud. I det likner han David. You saw her bathing on the roof, her beauty and the moonlight overthrew you. Han har vært i Davids situasjon, da han sendte Uria til en dødelig krigerpost for å kunne ha et forhold til hans kone, Batseba.
De opplevde forutsetningene for å kunne komme fram til et alter er så utrolig forskjellige og så ulikt fordelt. Forskjellen er stor på å føle seg uverdig og uønsket eller å vite at en er invitert; og ved ett og samme alter kan noen oppleve et tomt fravær, i kontrast til andres religiøse følelser av hellig nærvær. For Cohens person er følelsens vei til kontakt med det guddommelige stengt, så han må finne en annen vei. I couldn´t feel, so I tried to touch. Den fysiske berøringen gir ham en annen inngang: noe å gripe, enten intensjonene med grepet er høyverdige eller primitive.
Personen er ikke i stand til å relatere til Gud langs aksen likhet- forskjell, han finner ikke forbindelser som kan overføre mening ved likhet, slik følelsene ofte krever. Derfor finner han en annen akse: den mellom avstand og nærhet. Pilegrimens steg vil føre ham helt fram til helligstedet. Der har han ikke annet å komme med enn å overgi sitt brustne Halleluja til alle sangers Gud. But even though it all went wrong, I´ll stand before the Lord of Song with nothing on my tounge but Hallelujah. Hvis det er sant at Gud gir livsfylde til alt i sin nærhet; hvis det er sant at Gud har vist sitt ansikt i Jesus Kristus, han som er nær i alt som er forlatt, da er pilegrimsvandringens vei mot en fysisk nærhet til helligstedet åpen. Og la oss for Guds skyld tro på den veien, også for den som ikke kan finne forbindelsene i likhet!
Når det kommer til stykket, er det nærheten og ikke likheten, som teller. Foran Gud er ingen av oss mer enn et menneske som står der med sitt merkede liv og sitt brustne Halleluja. Og ingen av oss er mindre enn en pilegrim som er ført til alterstedet av Ånden som hvisker henne hjem."