Troen på Gud som skaper og menneskets verd hører nøye sammen.
Å se på seg selv som skapt av Gud, - eller anse seg å ha blitt til ved en tilfeldighet, - utgjør en stor forskjell.
Mennesket er et stort mysterium, - et ufattelig under.
Den svenske forfatteren Tomas Transtrømer (1931 – 2015), vinneren av Nobelprisen i litteratur i 2011, sammenligner mennesket med en katedral i diktet «Romanske buer»;
«Ikke skam deg for at du er menneske, vær stolt! Inni deg åpner seg hvelv etter hvelv uendelig. Du blir aldri ferdig, og det er som det skal være.»
Romanske buer
Inni den veldige romanske kirken stod turistene tett
i halvmørket.
Hvelv etter hvelv gapende og intet overblikk.
Noen lysflammer blafret.
En engel uten ansikt omfavnet meg
og hvisket gjennom hele kroppen:
«Ikke skam deg for at du er menneske, vær stolt!
Inni deg åpner seg hvelv etter hvelv uendelig.
Du blir aldri ferdig, og det er som det skal være.»
Jeg var blind av tårer
og ble skubbet ut på den solglødende piazzaen
sammen med Mr. og Mrs. Jones, Herr Tanaka
og Signora Sabatini
og inni dem alle åpnet seg hvelv etter hvelv uendelig.
(Oversettelse fra svensk; Jan Erik Vold)
Dette er Guds skaperdrømmer med mennesket. Dette gjelder alle mennesker på jorden, uten unntak.
Ethvert menneske bærer på en storhet inni seg.
Mennesket er et av de sterkeste «gudsbevis» i tilværelsen, - dog - Gud lar seg aldri fange av noe som helst gudsbevis. Det gjør Gud liten, og under menneskers kontroll.
Hvem er Gud?
Har han lagt igjen de tydeligste sporene etter seg i mennesket?
Les hele kronikken via lenken nedenfor