Fra gudstjeneste med innsettelse av Steinar Leirvik som ny prost i Fosen, i Stadsbygd kirke 27.08.23.
Inngangsord
Kjære menighet! Nåde være med dere
og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.
Eller som det også kan sies her i Trøndelag, i sørsamisk område:
Juppmele dijjine Årmehke lea
Jih raeffiem dijjese vadta!
«Nåde» og «Fred» er to små ord.
Men når de knyttes til Vårherre, er de store ord. Mettet med innhold.
Jeg må innrømme.
Det er litt skummelt. I hvert fall når jeg sitter og venter på Flakk, eller på Ferja over fjorden.
Pulsen slår litt fortere, helt til jeg begynner turen på Fosen.
Og tar inn. Den høye himmelen. Hav og vatn, åser og fjell. Som aldri ser likens ut. Men alltid,
nært og stort og spent ut for å spises med åpne øyne!
Skaperen var i godt lune da han gjorde Fosen!
Og den nye prosten.
Som skal lede 8 flotte og forskjellige prester.
Samarbeide med 4 flinke kirkeverger og fine folk
i menighetsliv, kirkehus og på kirkegårder.
Pluss alt av gode krefter i politikk og samfunnsliv.
Jeg vil prøve å se og støtte,
spørre og samarbeide.
I visshet om at i kirka her, skjer det mye bra og mye viktig.
For å formidle nåde inn i en tid som noen gang virke nådeløs.
Og – å peke på en fred – som er annerledes.
Gitt oss av Gud.
Forvaltet i fellesskap.
Da blir det ikke skummelt!
Vi skal jo først og fremst øse ut av nåden, og minne om røtter er så djupe og sterke at de fortsatt gir næring.
Til tro.
Og til liv.
For noen dager siden, var jeg så heldig å få være med på Bojerkantate, her i kirka.
Da satt jeg i kirkebenken og tenkte:
«Sånt’ no’ har ittj vi by’n!
Der lokale Sølvi Dahlen Lauvnses og Knut Ola Vang hadde laget tekst, musikk, og sydde sammen en forestilling,
som handlet om forfatteren Johan Bojer fra Rissa sitt liv,
men fremført her i kirka.
Da handlet det for meg òg noe mer.
Om forankring. Og feste.
Som finnes på Fosen.
Her i Guds hus.
Og i menneskers hjerter.
Johan Bojer.
Som på mange vis framstår som en Guds medarbeider og den fremste predikant.
Der han skildrer menneskeliv. Lofotfiske. Lengsler og savn.
Naturkrefter og mot, råskap og samhold.
Sårbarhet og styrke.
Og midt inne i alt dette.
En tro. Og en tillit. Til sakramentets kraft. Som det i boka Den siste viking, skildres på fiskeren Elezeus sitt dødsleie.
Men også en høyst levende tro.
Som bærer.
Gir trøst.
Og gir håp!
Preken
Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:
«Det er som når en mann skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje èn talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.
Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. Men han som hadde fått èn talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.
Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. Han som hadde fått fem talenter, sa: «Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.» Herren hans svarte: «Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din Herre!» Også han med to talenter kom fram og sa: «Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.» Herren hans svarte: «Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til glede hos din herre!»
Så kom også han fram som hadde fått èn talent, og sa: «Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, har har du ditt! Men herren svarte ham: «Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv den han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.»
Hva er ditt talent?
Og hva gjør du med det?
Graver du det ned, eller forvalter du det på en måte som gjør at det blir til noe mer?
Har du talent for det gode – eller for det som bryter ned?....
I den lignelsen vi nettopp hørte fra Matteusevangeliet, brukes «talent» om en vekt- og verdienhet.
Regnet om til pengeverdi, tilsvarte 1 talent, 6000 drakmer,
eller 20 årsverk.
Enorme verdier!
Og de som fikk det betrodd – hadde ikke noe sikkerhetsnett.
Gikk det galt, var det ikke mulig å få mer.
Mannen overlot til tjenerne alt han eide.
Og en liten detalj i teksten; «alt etter hva de hadde evne til.»
I dag betyr talent noe annet.
Vi bruker det om ulike evner og anlegg hos mennesker.
Og lignelsen, handler nok også om mer enn økonomiforvaltning.
Mer om hva som bor i oss. Hvordan det slipper til.
Og «Hva det kan bli nåkkå tå.» *
Dermed utfordres vi til å tenke annerledes.
For hvis vi tror at talentutvikling er noe for spesielt interesserte, så må vi tenke nytt!
Som prest har jeg satt meg som et livsprosjekt å alminneliggjøre tro.
Som kirke – må vi ha som prosjekt å tro at talent finnes. Også der vi ennå ikke har sett!
Ofte snakker vi om talent knyttet til det ekstraordinære.
I idrett, kunst og musikk,
politikk, eller forretningsliv.
Og jeg innrømmer glatt; jeg er sportsidiot.
Og gleder meg stort over imponerende idrett.
Men ser med litt bekymring, på at unge atleter som blir intervjuet etter en seier, sjelden fokuserer på talentet de har fått; treneren de har hatt, eller «alt hva mødrene har kjempet. Fedrene har grett.» For å legge til rette.
For sitt barn. LAGET. Og fellesskapet
I stedet hører jeg vinnere som sier:
«Dette har JEG jobbet knallhardt for!»
Talent for takk.
Eller ydmykhet. Er ikke alltid like tydelig.
I musikkens verden, er det noen som har ekstra talent for å berøre.
Og det har slått meg.
Alle de gangene i kirka der jeg har vært prest,
«når folket har samlet seg, i glede og fest.» *
Til kirkelige handlinger med skolerte sangere og spreng gode musikere som gjør det vakkert og verdig.
Men også noen ganger.
En litt mer uslipt formidler. Kanskje litt skjelvende.
Men som berører – fordi det merkes, at dette betyr noe mer!
Som om talentet ikke er blitt trimmet. Eller trent.
Men skinner, når det blir tent.
Paulus, en ungkar for Tyrkia, hadde talent for å skrive.
Blant annet verdens vakreste kjærlighetsbrev, slik som vi finner det i Første Korinter brev kapittel 13.
Likevel var Paulus mye mer enn en romantiker.
Han hadde gode venner i korint.
Og har fanget opp at nå – har de kristne begynt å gradere tro og å lage grupper og partier som stod mot hverandre.
Kunne aldri skjedd i dag selvsagt, at noen begynte å gjøre sine egne bidrag til fellesskapet – som viktigere enn andre!
Men Paulus skriver. Med store bokstaver.
At de har fått forskjellige gaver, for å utfylle hverandre.
Nådegaver – det vil si alt det som skal bidra til å gi videre nåden fra Jesus, skal ikke brukes til åndelig selvstimulering.
Men til fellesskapets beste.
Jesus var også en tøff og tydelig leder.
Gikk aldri på akkord med sine verdier.
Han var ikke moralist – men tydelig på moral. Og ansvar.
Og så var han helt unik.
Til å se mennesker.
På en måte som fikk dem til å forvalte sine talent –
til glede for både seg selv – og andre!
Som for eksempel Peter. Som hadde sviktet og fornektet tre ganger. Han ble satt til å være leder.
Og Thomas. Tvileren som ikke fikk til å tro.
Han fikk mer tid.
Eller Maria Magdalena, som fikk ansvar, tillit, og tilhørighet.
Lignelsen om talentene, handler ikke bare om å være flink.
Men å se at vi alle har fått, noe, som vi skal tenke stort om.
Foredle.
Og dele.
Pluss at det følger ansvar med å få mye.
Vi skal ikke «grave det ned.»
Men bruke det vi har fått, for hverandre, og for Gud.
Og aldri glemme eller bli «knipen» –
på den kjærlighet vi selv har fått av Gud.
Nord i Italia ligger byen Cremona.
For lenge siden var det en gutt som het Antonio, som vokste opp her.
Familien ville ha ham med i guttekoret i byen.
Men Antonio hadde en stemme som var lite egnet for kor.
Han begynte å ta fiolintimer, men naboene overtalte foreldrene til å få han til å slutte.
Likevel drømte Antonio om å gjøre noe med musikk, mens kompisene flirte av ham. Han var jo mest opptatt av å spikke.
Da han ble litt eldre, fikk han lærlingeplass hos en fiolinmaker.
Godt håndlag for spikking, ble videreutviklet til uskjærling.
Han trente mer enn alle de andre.
Og da han døde, hadde han bygd over 1500 fioliner.
Aller har et merke etter han som laget dem.
Antonio Stradevari.
Han kunne ikke synge. Eller spille. Men bygde noen av verdens beste fioliner.