Kjære alle sammen: disse to siste ukene har det vært så fint å bli bedre kjent med dere, og få vite litt om hvordan dere har det her. Det er godt å være sammen!
Når man forbereder en preken må man se etter sammenhengene. Ofte er det lurt å spørre: hva har allerede skjedd ? Også denne gangen har det nettopp skjedd noe som gjør at de som var der, nok var litt forskrekka og spør seg: hva er det som skjer? Hva mener Jesus med dette?
I dag møter vi fortellinger om lengsel og forventning, om oppbrudd, om forandring.
Det var en mann som kom til Jesus, og spurte hva han skulle gjøre for å arve evig liv. Og Jesus likte han - men han så også at denne mannen var rik, og han utfordrer han der det svir: Gå heim og selg det du eier, - og kom så og følg meg. Den unge mannen gikk sorgtung bort: han kan ikke få det til: han eier for mye. Så sier Jesus: det er vanskeligere for en kamel å komme seg gjennom et nåløye enn for en rik å komme til himmelen!
Peter prøver å få orden på dette: Og vi da ? - Vi har jo faktisk forlatt alt – hva skal vi få som lønn for det? Oppbruddet var ikke lett i et bondesamfunn hvor slekta og familien var så viktig, hvor forbindelsen til jorda var heilt avgjørende for å ha noe å leve av. Kanskje tenkte Peter på arbeidet sitt, og familien sin.
En gang skal dere få en plass i himmelen sammen med meg – men alle de som har brutt opp fra der de hørte til, for Jesus sin skyld, skal arve evig liv. Men også dette løftet kommer med en liten tvist: de første skal bli de siste, - og de siste skal bli de første…..
Grunnlaget for alt vi har, er at vi har fått det : Fått det av Gud som lar det regne over både rettferdige og urettferdige. Vi tar så mange ting for gitt - og det er jo akkurat det de er: de er gitt oss : vi har fått dem.
Gud har gitt oss livet; skaperverket med alt det inneholder. Hver og en av oss har fått et hjerte som banker og slår, et sinn som er vårt eget, vi har fått en dødelig kropp, men ei udødelig sjel. Hva av dette kunne vi ha laget selv? ingen ting. Det eneste vi vet om det, er at vi har det nå. De gamle versene i minnebøkene er sanne : ”husk å leve mens du gjør det- husk å elske mens du tør det ”. Lette føtter må den ha som skal våge endring.
Gud har gitt oss livet . En Gud og en Herre som kjenner oss ut og inn.
Kanskje er det aller viktigste at vi kan si om oss selv:”I mitt liv er det aller viktigste at jeg kjenner Gud , - og at jeg vet at jeg er elsket, kjent og oppsøkt av Gud.»
Gud ber oss om å se vår oppgave. Det er noen som trenger deg der du er.
Og noen kan trenge at du endrer fokus, at du tenker gjennom ting en gang til. Først av alt trenger du det selv. Men også andre trenger at du ber for dem, at du er til stede for dem. Eid og elsket av Gud er du kalt til å forvalte nåden, nåden som du kan få, som du kan gi videre, men som du aldri kan ta.
Kan vi bryte opp fra det vante, om ikke på et så dramatisk vis som disiplene, så i alle fall i vår innstilling – se oss rundt med et nytt blikk: tenke en gang til over hvem vi er og hvorfor vi er her ?
Ofte tenker vi at det å være trofast mot noe er å holde seg ved det vi kjenner så godt. Kanskje er det kallet til oppbrudd, til forandring som vi skal lytte etter ? Hvilke endringer er det vi skal våge for at noe nytt skal kunne vokse fram ? ER trofasthet alltid å fortsette med det gamle, eller er trofasthet også noen ganger å våge det nye?
Hva trenger verden – eller for å dele det opp i mindre biter: hva trengs her og nå? Din oppgave er kanskje å utvise den gjestfriheten som skal til for at noen andre kan finne en plass i fellesskapet, kjenne seg velkommen. Hva trenger barn og unge som bor her? Hvem har behov for besøk, hvem trenger at noen ser dem? Hvordan kan jeg være med og gjøre Guds sårede jord til et bedre sted, hvor vi kan være Guds medarbeidere og medskapere og gjøre godt for hverandre og alt som lever ? Se din oppgave, og se stort på den!
Din nådes skaperverk skal skje - i tomme hender, synger vi i Svein Ellingsens salme « Vi rekker våre hender frem» Nåden er en ny mulighet – alltid!. Det er alltid en mulighet til å begynne på igjen .
Å ta i mot i tro er et kunststykke som vi kan trenge hjelp med. Som floa som vasker bort det som før var synlig, og skjuler det når vannet stiger. Nåden er også slik. Den siger stille inn- og skjuler det som trenger vannet å gjemme seg i.
Når du kommer til nattverd om ei stund, får du det veldig tydelig: Det største i hele verden er ikke berømmelse og penger, skjønnhet eller noe annet. Det største i hele verden rommes i et lite stykke brød og litt vin. Der ligger mysteriet gjemt. Der ligger tilgivelsens og nådens mulighet, - på nytt og på nytt – så ofte som du trenger det. Gud ser på oss med nådens tilgivende og livgivende blikk.
Så handler det om tro, - og om å ta sjansen. Ta sjansen på at det holder. Den sjansen den rike og kloke mannen ikke greide å ta.
Søren Kierkegaard sier: ”Og dette er en av de for hele Christendomme meest avgørende Bestemmelser, at motsetningen til synd ikke er dyd, - men tro. "
Slik ville Jesus ha det hos den rike. Slik så Jesus det hos disiplene sine – med alle de mangler de hadde.Slik vil Jesus ha det hos oss; han vil ha oss til å ta sjansen på at han har å tilby, holder. Når du slipper det du har av ditt, kan de tomme hender være åpne til å ta imot det Jesus vil gi deg. Motsetningen til synd ikke er dyd, - men tro.
Visitasforedrag
«Gi oss håp, vi vil ha meir enn tomme ord, la oss levva trygt og godt og ta vare på jorda vi har fått!» sang de yngste elevene på skolegudstjenesten i Snillfjord, på en av dagene under visitasen i Halsa, Heim, Hemne, Vinje og Snillfjord sokn.
Vi vil ha meir enn tomme ord, sang de, med åpne blikk. Ett av flere sterke møter med barn og unge som er opptatt av framtida si, og som har gitt tydelig melding til de voksne. Ord som bærekraftsmål og økologi blir eksistensielle og alvorsfylte i en slik formidling som det barna stod for.
På denne visitasen har det vært flere gode møter med barn og unge: Både i møtet med elever fra Sodin og Venn skoler, i Snillfjord og i samtalen med elever på Hemne videregående skole har vi møtt godt orienterte og samfunnsbevisste barn og unge. Stor formidler-glede hos barna, og interessant og god etisk refleksjon i samtale med de eldste. Vi har møtt barn og unge som er trygt forankret i sine lokalsamfunn, og som er opptatt av viktige verdispørsmål.
Forrige fredag skulle en liten kveldskonsert avslutte en innholdsrik og givende dag i Vinje. På tur inn i Vinje kirke ble vi møtt av et fantastisk fargespill: en gyllen himmel speila seg i fjorden, og blei ramma inn av blåtonene i landskapet i skumringstimen. Så uvirkelig å forstå etterpå at samtidig som vi gledet oss over skjønnheten i denne høstkvelden, utspant det seg et drama på liv og død i Valsøyfjorden like ved: Mange gjorde alt de kunne for å berge liv – og fikk alle ut av huset som ble knust av jordraset. For én av dem stod livet ikke til å redde. Omtanke og forbønn for dem som ble rammet av raset har fulgt oss gjennom resten av visitasen.
Å være på visitas er å se. Å være på visitas er å spørre: «Hvordan står det til?» Formålet med visitasen er å støtte, inspirere og veilede menigheter og ansatte, og synliggjøre kirkas nærvær i lokalsamfunnet.
Visitasen kan beskrives som et speil: vi ser oss selv, vi kan kjenne oss igjen, bli glad for det vi ser, og reflektere over hva vi skal beholde og hva vi kan fornye. Biskopen har tilsynsansvar for hele menigheten, og et særlig tilsyn knyttet til menighetsprestene og de som har vigslede stillinger. Begge deler blir tydelig i visitasen, som skal skape rom for å samtale om dagens situasjon, om hvor og hvordan veien går videre for menighetene. Visitasen skal være med på å legge til rette for at kirka enda bedre kan fylle sin oppgave: å være en sammenheng hvor vi får del i Guds nåde og kjærlighet, tro og håp, frimodighet og glede, og være et sted hvor vi kan være til for hverandre.
Møte med de ansatte
Møtet med de ansatte er et av visitasens viktigste møter. Sammen med de frivillige er de ansatte kirkas viktigste ressurs, som bidrar til at kirka er til stede i alle lokalsamfunn, og bygging av et godt omdømme. Vi fikk møte en stab som snakker varmt om hverandre: om god ledelse, relasjoner og kollegafellesskap. De forteller om trivsel med varierte arbeidsoppgaver, om mange meningsfylte oppgaver og møter med mennesker i ulike livssituasjoner. Da Halsa, Hemne og en del av Snillfjord ble til nye Heim kommune, ble det også nytt fellesråd, ny kirkeverge for noen, og nye folk å samarbeide med. Noen har gått fra å være mye alene til å få flere kolleger. En slik prosess er utfordrende og berikende, og det er et stykke arbeid å bygge en ny, felles kultur.
Et godt arbeidsmiljø og gode relasjoner gjør seg ikke selv, og kan aldri tas for gitt. Dere har jobbet målrettet med arbeidsmiljø og bedriftskultur, med å etablere gode rammer, rutiner og møtepunkter i hverdagen. Dere snakker godt om hverandre og arbeidsplassen. Slik bygges trivsel, stolthet og et godt omdømme.
Folkekirke og lokalsamfunn
På denne visitasen har vi besøkt seks ulike lokalsamfunn i fem sokn: Halsa og Heim, Hemne og Vinje, Snillfjord og Ven. Det har vært inspirerende å møte levende bygder, engasjerte mennesker og spor av tro overalt. På visitasens første dag i Halsa møtte vi kjærligheten til heimbygda, stolthet over egen kultur og et sterkt frivillighetsengasjement. Slik har det fortsatt under hele visitasen. Folk stiller opp i lag og foreninger, på dugnad for hverandre og for fellesskapet. Vi har fått sterke historier om hva fellesskapet betyr og refleksjoner om frivillighetens betydning for å kjenne at vi hører til. Frivillig arbeid har et stort potensiale for å svare på felles utfordringer i et lokalsamfunn. Den kan være med å skape møteplasser hvor vi får lov til å bidra, og fylle dagene våre med innhold og mening. Takk for tillit og gode samtaler på frivilligsentralen på Liabø: det var godt å være sammen med dere!
Frivillighet er som et lim i lokalsamfunnet, og kan svare på utfordringer på en måte som offentlige organer aldri kan få til alene. Vi er avhengige av hverandre. Da kan de gode tingene skje, de som gjør at vi sier: Dette er bygda mi – og dette er kjerka mi. Kjærligheten til de nære fellesskapene, til bygda og kirkene har gjort inntrykk.
Vi har fått være med på to kvelder vi husker lenge: Bygdakvelden på Grønset skysstasjon og kulturkvelden på Vennastranda. Begge steder var det fullt av folk som ville være med. Takk for store opplevelser!
Hvilket stoff er lokalsamfunn vevd av? Hvilke fortellinger om fellesskap er det som binder oss sammen? Hva er det som gjør oss til et «vi»? På en visitas kan et arrangement bli presentert som at biskopen skal få høre, se og oppleve hva som rører seg i ei bygd. Men saken er jo at det er dere, som er bygda, som gir denne gaven til hverandre. Vi gjenkjenner oss selv i det speilet som visitasen kan være.
Takknemlighet er en viktig tråd i renningen i den veven som utgjør bygda, lokalsamfunnet. Her finnes fine tråder av samhold, oppfinnsomhet, pågangsmot, humor, omsorg og tillit. Det er ord og liv som vi trenger. For vi trenger hverandre. Å være felleskap er vi sammen, til beste for hverandre.
I lokalsamfunnene har kirka en viktig rolle. Selve kirkebygget, kirka vår, er et kondensert uttrykk og avtrykk av fellesskapets historie, av alt som har skjedd der: viktige hendelser i våre liv, hellige øyeblikk og handlinger. Og samtidig: Ei kirke i et lokalsamfunn er alltid mer enn huset: det er fellesskapet mellom mennesker som møtes til ulike samlinger hvor fortellinga om Guds kjærlighet til oss står i sentrum.
Både Vinje kirke og Hemne kirke har nylig feiret sine 200-årsjubileer og Halsa kirke er i gang med forberedelsene av 300-årsmarkering i 2024. Kirkejubileer er alltid en god anledning til å bli bevisst røtter og kulturarv. Et slikt jubileum minner oss også om at tradisjon og arv må forvaltes, og omsettes til verdifullt innhold for nye generasjoner, hvis den ikke skal miste sin kraft. Vi må alltid se framover. Nåtid og framtid bygger vi alltid på skuldrene av fortida, av de som har gått foran oss.
I Heim fikk vi besøke både kirka og bedehuset, begge viktige bygg for bygda og menighetslivet. Vi fikk høre om dugnad og godt samarbeid mellom kirka og sanitetsforeninga. Her fikk vi også møte Svanem skole til en drøfting om hvordan vi skal tenke om samarbeidet mellom kirke og skole i et livssynsåpent samfunn.
I Snillfjord fikk vi gode møter med skolen og omsorgssenteret. Lokalsamfunnet Snillfjord er preget av endringene som kom med ny kommunestruktur .Nå er det viktig å ta vare på hverandre, og skape godt naboskap på en ny måte. Om kommunen ikke er der lenger, er Snillfjorden og menneskene der fortsatt!
Disse dagene har vi hørt mye om hva sokneprest Jon Nilsen betyr og har betydd for alle de han har vært sambygding med og prest for gjennom 35 år. Han har vært med og være lim i bygda, og er den samme uansett hvem han møter. Opptatt av alles ve og vel, og ser alle. All ære til Jon prest for dine gode spor, og for alt du betyr og har betydd for Snillfjord, som medmenneske og som prest.
Møtet med Allvekst på Kyrksæterøra ble et av mange gode møter under visitasen. Allvekst er en bedrift med en bedriftsfilosofi og menneskesyn som setter enkeltmenneskets verdighet i sentrum. Her verdsettes alles evner og bidrag til fellesskapet. Alle har muligheter til å lære, vokse og utvikle oss. Her er gode medvandrere som gjør en forskjell: alle trenger vi å bli møtt med respekt og sett for den man er, og det vi kan bidra med.
Møte med rådene
Møtene med fellesrådet i Heim og menighetsrådene i Halsa, Heim, Hemne, Vinje og Snillfjord har vært samtaler med råd som vil noe. Vi har hørt om mye frivillig arbeid som skjer nå, i menighetenes egen regi eller i samarbeid med andre. Det var oppmuntrende å høre på ønsker og idéer om hvordan kirka kan være til stede i lokalsamfunnene som ei nær, relevant og åpen kirke. Dere vil ta vare på det beste, og samtidig være på leting etter nye måter og tiltak for å være kirke på deres sted.
Vi registrerer ønsket om at kirka skal oppleves som åpen, nær og relevant. Rådene har et stort handlingsrom med tanke på bruk av kirkene. Kirkene er lokalsamfunnets gudstjenesterom og kan også fungere som kulturhus, med rom for et bredt spekter av uttrykk og arrangementer. Jeg vil oppfordre dere til å arbeide videre med hvordan kirkene kan brukes som felles møtested med arrangementer som favner vidt: det kan være samtaler, konserter eller kulturkvelder med verdi- innhold. Menighetsrådene forvalter et viktig rom for fellesskapet. Ta gjerne sjansen på å prøve nye veier!
Å være kirke handler ikke bare om det som skjer i kirkerommet. Når vi feirer gudstjeneste andre steder, på andres hjemmebane og sammen med nye samarbeidspartnere, kan det skje fine ting. Eksempler kan være høsttakkefest sammen med jeger- og fiskeforening, Skaperverkets dag ute i det fri, kanskje kan det være en god idé med kystmesse på Geitbåtmuseet når det åpner igjen. Eksemplene er mange, og det ligger fine opplevelser og venter på dere i nye samarbeid. Dere trenger i alle fall ikke lure på hva biskopen vil si. Biskopen vil si: Velsigne dere og lykke til!
I møte med råd og ansatte kom også ønsket om regelmessige møtepunkter mellom rådene og de ansatte. Det er en tydelig bestilling og ønske om godt samarbeid.
I møtet med fellesrådet fikk vi en god samtale om det som oppleves som de viktigste utfordringene i det nye fellesskapet. Det er et uttalt ønske om å bygge en organisasjon hvor alle ansatte og alle sokn opplever seg som like viktige. Det er forståelig at man kan savne den korte veien mellom utfordring og beslutning. Den gode samhandlinga og en tydelig vi-følelse er viktig for framtidas lokale kirke. Det å bli en større enhet sammen, gir en annen styrke og handlekraft, og en mulighet til å sammen å forme det som skal være framtidas lokale kirke.
I samtalen med fellesrådet var vi også opptatt av utfordringene ved kirkegårdene i Halsa, Vinje og Hemne knyttet til mer regn, fare for ras eller utglidninger, sikkerhet rundt ferdsel på kirkegårdene, og sikring av selve gravplassene. Her er det viktig å samarbeide tett med kommunen for å kunne ivareta ansvaret som gravferdsmyndighet for alle som bor i kommunen, på en god og sikker måte.
I møte med fellesrådet møtte vi også den lokale kirkas omsorgs- engasjement : det vi i kirka kaller diakoni, og ønsket om å styrke dette arbeidet gjennom en egen diakonstilling. Her er det gjort et godt forarbeid med lokale diakoniplaner. Planen gjør tydelig at diakonien er et samfunnsoppdrag som best kan løses i nært samarbeid med andre samfunnsaktører, kommune og frivillighet. Det er en god mulighet til å arbeide sammen for å bygge gode lokalsamfunn. Erfaringene med menighetenes diakonale arbeid er at det ofte har vært opptatt av å se og skape noe sammen med de som kan havne på sidelinja i samfunnet.
Bærekraft som kirkelig engasjement og trosuttrykk
Livskraftige bygder og engasjement for lokalsamfunnet er en viktig forutsetning for å utvikle et bærekraftig samfunn. Bærekraft er et nyord fra de siste 30-40 årene. I kirken bruker vi også bærekraftsmålene som utgangspunkt for våre planer og vår virksomhet. Bærekraftsmålene er et nyttig redskap i analyse og planlegging. Vi kan spørre oss hva som er kirkens bidrag inn i bærekraftsarbeidet. Hvilke bærekraftsmål er det kirka særlig vil ta fram og gi betydning?
Kirka er opptatt av å skape gode fellesskap med plass for alle- i alle aldre. «God helse og livskvalitet» er bærekraftsmål nr 3. Det reflekterer også Jesus sin påminnelse om at alle er skapt i Guds bilde og har uendelig verdi. Gud har lagt ned en hellighet i alle mennesker.
Troen blir stimulert og utviklet i fellesskap med andre i våre kirkehus. Men Gud har også lagt ned en hellighet i alt levende omkring oss. Mange inspireres i sitt åndelige liv i kontakt med naturen. En vandredag på fjellet ,en dag på jakt eller bærsanking i skogen er mer enn matauk og trening. Det gir kontakt med dype følelser i oss mennesker. Flere av bærekraftsmålene er knyttet til naturmiljøet og skaperverket. «Sans helligheten», heter det i biskop Finn Wagles hustavle. «En hellig duft hviler over alt som er til. Livet skal verdsettes, vernes og elskes».
Møte med Heim kommune
Mens menighetsrådene har som sitt oppdrag å arbeide med arrangement og tiltak, planer, innhold og aktiviteter, er det fellesrådenes og kirkevergenes oppgave å ha kontakt med kommunen, ivareta bygg og anlegg, økonomi og arbeidsgiveroppgaver. Her er mye på stell. Relasjonene og samarbeidet er godt.
Kommunene er sitt ansvar bevisst og har god oversikt over kirkas behov. Det vil alltid finnes uløste oppgaver og et ønske om større ressurser både til tiltak og bemanning. Her er kirke og kommune i samme båt.
Det er krevende for kommunen å ta ansvar for mange kirker. Takk til kommunene for at dere tar dette ansvaret på alvor. Jeg vil utfordre kommuner og fellesråd til å se på om det er nye områder hvor kirke og kommune kan samvirke – kanskje særlig innenfor diakoni og omsorgstiltak.
Vi har også merket oss Heim kommunes nye kommuneplan, hvor samfunnsdelen av planen understreker viktigheten av å ta vare på kirkebyggene, og ivareta og synliggjøre kulturhistoriske verdier og kulturmiljø.
I kommune-Norge er samskaping et av de ferskeste moteordene. Det er en erkjennelse av at målet om gode liv i lokalsamfunnene ikke bare kan nås gjennom offentlig tjenesteyting. Her må alle gode krefter slå seg sammen, og være med å skape trygge lokalsamfunn, hvor offentlige og frivillige initiativ sammen kan få til det vi ønsker oss, og se og gi plass til alle.
I arbeidet med ny organisering av Den norske kirke har kommunene vært tydelig på at de ønsker å bevare de nære båndene til den lokale kirke og videreføre sitt ansvar for den. Av det kan vi lese ønske om fortsatt nære relasjoner mellom kirke og lokalsamfunn, og et ønske om å stå sammen om å bidra til mening, livskvalitet og gode liv for alle.
Statskirka finnes ikke lenger, men kommunekirka lever i beste velgående som folkekirke og trossamfunn – forpliktet i Grunnloven på å være til stede i alle lokalsamfunn i hele landet. Ikke lenger ei kirke med grunnlovsfestet makt og posisjon, men landets største sivilsamfunnsaktør med 3.5 mill. medlemmer. Som folkekirke er kirkas samfunnsoppdrag er å bidra til livskvalitet og gode lokalsamfunn i hele landet. Som trossamfunn er kirkas oppdrag å bidra til tro, håp og kjærlighet, til å være til stede med gudstjenester og kirkelige handlinger knytta til livets og årets store hendelser, og være med og skape fellesskap preget av glede, nåde og tilhørighet.
Noen utfordringer
Etter innholdsrike visitasdager vil jeg legge igjen noen utfordringer:
- Menighetsrådene gjør mye godt arbeid. Jeg vil oppfordre dere til å arbeide videre med hvordan frivilligheten kan utvikles videre sammen med andre gode krefter i bygdene. Særlig er det viktig å tenke gjennom hva vi kan gjøre for barn og unge. De er ikke bare kirkas framtid: de er fullverdige kirkemedlemmer nå, og er en viktig del av enhver levende lokalmenighet. Det er krevende å være ung i vår tid. Hvordan kan vi best være troverdige, og formidle omsorg, tro og framtidshåp? Hvordan kan vi best være trygge voksne og skape gode møteplasser?
- De årlige, felles møtene mellom menighetsrådene og de ansatte må komme i gang. Disse møtene kan bli viktige strategiske samtaler både for ansatte og rådsmedlemmer.
- I møte med ny kirkelig organisering kan vi merke oss at kommunene ønsker å beholde forbindelsen til den lokal kirke, både økonomisk og relasjonelt. Vær våkne på om det er gode prosjekter og tiltak som kommune og lokal kirke kan gå sammen om.
- I kirkas indre organisering må vi alltid være ute etter å finne balansen mellom utøvende og administrativ virksomhet. Vi trenger alle funksjoner, men vi må alltid ha som mål å bruke så mye som mulig av ressursene våre på utadrettet virksomhet. Jeg oppfordrer dere til å bruke stillingene dynamisk, slik at vi kan trå til der det trengs og hjelpe hverandre på tvers av fag og stillingskategorier.
- Kirkelig fellesråd i Heim og Orkland forvalter vakre og svært verdifulle kirkebygg på en god måte. I alle kirkebygg er det også kulturskatter som trenger litt ekstra omtanke. Her tenker jeg særlig på de eldste kirketekstilene i mange av kirkene. De trenger bedre oppbevaring enn de har i dag. Med enkle grep går det an å sikre dem, og finne gode løsninger i samarbeid med flinke håndverkere.
Til slutt: TAKK.
Et stort takk for gjestfrihet og varm mottakelse overalt! Takk til dere som har planlagt og deltatt under visitasdagene: til dere som er ansatte i Heim fellesrådsområde og Snillfjord sokn, rådsmedlemmer og frivillige, til kommuneledelse og andre som vi har møtt. Takk til prost Dagfinn Thomassen og kirkefagsjef Inge Torset for konstruktivt og godt arbeid og medarbeiderskap!
Må Gud velsigne menighetene i Halsa, Heim, Hemne, Vinje og Snillfjord sokn, og veien videre som lokalsamfunn og kirke sammen!