Innledning
Kirka vår har et visjonsdokument. Overskrifta på denne visjonen er «Mer himmel på jord». Neste setning lyder slik i vårt eget bispedømme: «Nord-Hålogaland
bispedømme er en del av en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende
folkekirke som vitner i ord og gjerning om frelse, frihet og håp i Jesus Kristus».
Alt det vi steller med i kirka, bør knyttes til denne overordnede visjonen. Vi har et
budskap som vi er forpliktet på å forkynne og undervise i. Vi har et oppdrag i å være kirke i livene til folk som bor og lever her.
Jeg har tenkt på om jeg nå skal holde et langt foredrag for å fortelle alt som er galt i samfunnet vårt, og også i kirka. Det er ikke så vanskelig å finne trasige ting å dra fram:
- Verden er blitt et verre sted å leve enn for 1 år siden.
Ukraina og Midt-Østen. Grusomt begge deler. Klimautfordringen banker stadig
på døra vår – vi kommer ikke utenom det, selv om mange vil si at januar har
vært kald nok.
Men: du så mye fint vi har å snakke om. I en vanskelig verden skjer det faktisk
mye godt! I vår lille andedam, i vår kirke i vårt bispedømme – og også
gudsjelov i andre sammenhenger.
Noen små glimt fra min kalender, og denne gangen plukker jeg ut noen turer i
fjor lengst sør i bispedømmet vårt: i Trondenes prosti: Jeg var på visitas i Gratangen menighet. Det er faktisk første gang jeg besøker Gratangen i min tid som biskop. I dette lille lokalsamfunnet var det mange fine arenaer. Jeg fikk være med på diakonikafé en ettermiddag på helsehuset på Årstein. Her var det god mat, mye sang, og masse godt humør.. En viktig ingrediens i dette samværet, som så mange andre, er frivilligheten. Folk stiller opp. Det gir fellesskap for dem som stiller seg til tjeneste, og de får være med på noe som gjør en forskjell i livene for dem som kommer. Ikke rart jeg var fornøyd – for jeg gjorde det godt på åresalget etterpå…
25. juni fikk jeg være med på en stor gudstjeneste på Bjarkøy i tilknytning til
markeringen av «Tore Hunds rike». Her deltok også min gode kollega Herborg
Finnset, opprinnelig fra Sørreisa, tidligere domprost i Tromsø og nå biskop i
Nidaros. Hun hadde med seg flammen som følger markeringsdistriktene som
bygger opp mot nasjonaljubileet i 2030. I 2023 var altså det Tore Hunds rike
som var stedet, med tema: Ressurser og rikdom. Senere på dagen var det en
stor forestilling om Tore Hund utendørs på Bjarkøy, med mange dyktige
aktører i alle aldre.
Og for å fortsette i Trondenes prosti: Lørdag 2. september ble May Britt Lund
vigslet til ny sokneprest i Kvæfjord. Hun er en av de etter hvert ganske mange
som blir prest i sin karriere nr. 2. Med solid bakgrunn som lærer, og
trosopplæringskoordinator, er May Britt en super representant for dyktige
mennesker som kommer inn i prestetjenesten med masse relevant erfaring og
livsvisdom. I 2023 satte jeg ny pers: totalt 9 vigslinger: 6 prester, en kantor og
to kateketer!! Rekorden min fra før var i mitt første år som biskop, da var det 8!
Søndag 3. september ble Anette Eneberg innsatt som ny prost i Trondenes
prosti. Det kan nok med rette sies at vi har kvinneunderskudd i flere
sammenhenger i vårt bispedømme, jeg håper dette er i ferd med å gå seg til
etter hvert.
Pandemien har vært krevende for mange i 3 år, også for den kirkelige
virksomheten. Den største utfordringen nå i etterkant av pandemien er det nok
barn og unge som må bære. De som var f.eks 15 år under pandemien får ikke
det året tilbake senere. Det er veldig gledelig å se at mange er kommet tilbake
til kirkelige aktiviteter som de har vært med på tidligere. Jeg håper det vil
gjelde enda flere. I fjor fikk bispedømmet ungdomsrådgiver: Silje Johnsen. Dette for å styrke arbeid blant barn og unge i bispedømmet. Ungdomsrådet vårt er for øvrig til stede her i dag, de har møte i helga.
- Det er mange lyspunkter og mye å glede seg over, både i vår rike verden, men
også andre steder i verden. Til og med klimatoppmøtet i Dubai kan vi se noen
positive konsekvenser av. Så gjelder det både ledelsen i vårt land og resten av
verden: å følge opp det som er avtalt på klimatoppmøtet – uten å ødelegge
masse natur!
Men: lyspunktene kan ikke dekke over at vi lever i en ond og vanskelig verden. En
invasjon og stadig pågående krig i Ukraina som er smertelig for både russere og
ukrainere – og som dessuten har satt en stopper for den gode kontakten mange i
vesten har hatt med Russland de siste 20-30 årene. Jeg kan nevne at
Samarbeidsrådet for Kristne kirker i Barentsområdet som ble stiftet i 1996 nå ligger nede, vi har ingen aktivitet.
7. oktober var det en grusom terrorhandling i Israel, som Hamas stod bak. Dette var startskuddet for en krig som ingen kan vinne. Her er bare tapere. Og ingen kan forsvare verken terrorhandlingen i høst, eller en krig som i stor grad rammer
uskyldige kvinner og barn, sykehus må stenge, folk sulter og tørster. Her er lidelse og død. Og vi utfordres: kan vi være med å hjelpe? Kan vi gjøre noe for å få slutt på grusomhetene og lidelsene? I Midt-Østen+ i Ukraina? Andre steder der mennesker lider? Kan vi være med å kjempe for fred og rettferdighet? Har vi engasjement og vilje til å bruke hjelpeorganisasjonene, enten det er Kirkens Nødhjelp, Leger uten grenser, Røde kors/Røde halvmåne eller hvem det måtte være. Kan vi være med å arbeide for, og be om at det må være håp også her?
Inkluderende kirkeliv
Jeg hadde studiepermisjon i fjor vår, og et av temaene jeg arbeidet med da, var
inkluderende kirkeliv. Jeg var på Hel-konferansen i Kristiansand, og fikk se at
jammen er det mulig å ha et godt menighets- og kirkeliv som også inkluderer
mennesker med ulike funksjonshemminger.
I kirkemøtet i høst gjorde vi et viktig vedtak i saken «Likeverdig tilgjengelighet og
tilhørighet - universell utforming av og i kirken.» Der vedtok vi at «Den norske kirke skal være en kirke for alle! Vedtaket var sterkt knyttet til rettigheter: at alle skal ha samme rettigheter. Det handler grunnleggende sett om menneskerettigheter. Ingen skal kunne holdes utenfor, verken av etnisitet, kjønn, legning, funksjonsnivå eller hva det enn måtte være. Det er selvsagt, men får vi det til i praksis?
I kirkemøtet ble det vedtatt at vi skal ha representasjon i våre kirkelige organer fra
mennesker med funksjonsnedsettelser, og det er lagt stor vekt på å fjerne fysiske
barrierer. Det er også viktig og nødvendig. Men det er noe som er enda viktigere enn det:
Alle mennesker er elsket av Gud. Alle er like mye verd i Guds øyne, og da bør vi
være det også i menneskers og kirkens øyne. Da blir holdninger enda viktigere. Og den praksis vi har, hva vi legger vekt på.
Vi har noen menigheter som har et solid arbeid der mennesker med
utviklingshemming er målgruppe. Hvis vi kan tenke rett og klokt om det, blir dette ikke en belastning eller et problem i menighetslivet, men en ressurs som beriker
menighets- og gudstjenestelivet.
I dag har jeg invitert representanter for Lyngen menighet hit. I Lyngen har de drevet kirkeklubb for mennesker med utviklingshemming i mange år. Torsdagsklubben i Lyngen fikk Erik Grimsgårds hederspris i 2022 for sitt flotte og viktige arbeid.
Nå skal vi få møte menighetspedagog Kari Elisabeth Berglund sammen med Jorunn Hansen og Mildrid Andreassen.
….(samtale med Kari, Jorunn og Mildrid)
Jeg håper det vi her hører kan være til inspirasjon, slik at vi rundt om i menighetene
kan oppdage at vi faktisk har mange mennesker som bor i menigheten som i praksis ikke har noe kirkelig tilbud. Det kan vi faktisk gjøre noe med! Og egentlig er vel dette et viktig forsoningsprosjekt som er like viktig som det jeg nå skal si litt om.
Forsoning.
Jeg er jo nødt til å si noe om det i dag. 1. juni kom rapporten fra «Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner (kvener/norskfinner er etterkommere etter tilflytting til våre områder her i nord fra Nord-Finland og Nord-Sverige fra 1500-tallet fram til slutten av 1800-tallet). Et viktig arbeid er fullført. Stortinget har fått rapporten, og arbeider med hvordan rapporten skal følges opp. Men rapporten gjelder mye mer og mange flere enn statens virksomhet. Det gjelder på mange måter store deler av samfunnet, og så absolutt også kirka.
Det er mange sterke fortellinger om alvorlige feil som er begått. Dette må vi ta tak i. Samtidig: vi kan ikke bli stående med bare å ta avstand fra det som har skjedd, vi må være med å stake opp veien for hvordan vi skal gå videre.
La meg nevne et veldig alvorlig eksempel på hvordan det kunne bli helt feil med
fornorsking: Eivind Berggrav som var biskop i Hålogaland bispedømme 1928-37.
Jeg siterer fra rapporten: «– Berggrav var den ivrigste fornorskingsbiskopen. Han
ville ha full fornorsking av kvenene, og mente at det heller ikke burde være for mye samrøre mellom kvenene og samene. Formålet var å unngå kvensk påvirkning. Berggrav var særlig opptatt av kvenene som en sikkerhetspolitisk fare. Han inngikk et nært samarbeid med den militære etterretningen i Norge og knyttet etterretning og kirke tett sammen. Biskopen fikk en sentral rolle i innsamlingen av informasjon om kvenene i bispedømmet» (Rapporten 8.6) Vi må vel kunne si at biskopen tok seg til rette her! Videre står det i rapporten: «For å svekke kvenenes bånd til Finland skulle en ikke ty til tvang, men til mer lempelige midler. Ved å sørge for kvenene religiøst og materielt skulle de vinnes for Norge. Finske predikanter og prester på besøk i Norge var uønsket og ble sett på med mistenksomhet og rapportert til Berggrav. Sokneprest Martin Tveter, som var prost Beronkas etterfølger i Vadsø, ble sendt på språkkurs til Finland for å kunne følge den kvenske virksomheten. Han rapporterte en tid til Berggrav»
Dette er et mørkt kapittel i vår kirkes historie. Måten min forgjenger Eivind Berggrav behandlet kvenene på er en skamplett for vår kirke, og et grelt eksempel på hva fornorskingen kunne innebære. Dette tar vi som kirke i dag fullstendig avstand fra. Samtidig påhviler det oss et ansvar i å søke å rette opp det som gikk galt.
Ved årsskiftet så jeg hele 4 nyttårstaler på TV: Leder i norske kveners forbund, Kai Petter Johansen, sametingspresident Silje Karine Muotka, Hans majestet kong
Harald, og sist: statsminister Jonas Gahr Støre! Alle hadde fine nyttårstaler. Jeg satt
og hørte etter hva de forskjellige hadde å si om forsoningsprosessen i forlengelse av rapporten i juni i år, alle bortsett fra den siste tok opp temaet. Jeg har vanskelig for å skjønne at landets statsminister ikke tok opp temaet i det hele tatt. Vi skulle vel gjerne hørt litt om viktige problemstillinger her nord, så som fraflytting, om å få ungdom til å bli boende her, og om hvordan helsevesenet vårt skal organiseres.
Men de nyttårstalene som tok opp forsoningsarbeidet hadde svært gode refleksjoner, som jeg håper blir lagt merke til. Mine ører oppfattet behovet for at her er det store langsgående prosesser som må til for å oppnå forsoning mellom
storsamfunnet/staten og minoritetene hos oss. Vår kirke starter 1. februar et toårig
nasjonalt prosjekt med å arbeide med forsoning og oppfølging av rapporten. Tore
Johnsen er ansatt som spesialrådgiver i prosjektet, og han er tilknyttet vårt
bispedømmekontor.
For egen del tror jeg nok at vi som kirke bør ha en form for markering av at vi tar
avstand fra mye av det som har vært gjort i kirkas navn opp gjennom tida, både i
forhold til kvener/norskfinner og samer. Jeg har ikke nå noen skråsikker mening om når og hvordan dette skal gjøres, men jeg tenker at kirka er en institusjon som kan og bør gjøre dette. Men da må vi både vite hva vi skal ta et oppgjør med, og vi må melde hva vi har tenkt å gjøre med det. Og: når vi skal erkjenne at ting har vært gjort feil, må det være slik at vi ikke kan forvente eller forlange at noen på vegne av en hel minoritet skal si at dette er i orden, og nærmest sette strek over det som har skjedd. Det er ingen som på vegne av et helt folk kan «godta» en slik erkjennelse eller unnskyldning – eller si «det er i orden».
Et aspekt til her: akkurat nå er det avgjørende viktig at vi gjør alt som er mulig for å unngå at nye konflikter oppstår. Jeg tenker på konflikter mellom minoritetene, innbyrdes hos minoritetene, og mellom det såkalte storsamfunnet og minoritetene.
- Hva skjer med kvensk kirkeliv? Vi arbeider med gudstjenester på kvensk, og
med å bruke kvensk i «vanlige gudstjenester». Dessuten: kirkelige handlinger
på kvensk: dåp, vigsel og gravferd. Vi må arbeide videre med flere tekster på
kvensk, både til gudstjenester og ellers.
- Den norske kirke nasjonalt har i dag ansvaret for kvensk kirkeliv i Norge. Det
er satt ned en gruppe som arbeider med hvordan dette kan styrkes i
forbindelse med arbeidet med kirkelig organisering.
- Når det gjelder samisk er det stadig mye ugjort. Samisk kirkeråd som nasjonalt
kirkelig organ er avgjørende viktig i denne sammenhengen. I vårt bispedømme
har vi Indre Finnmark prosti som ble opprettet i 1991. Dette har vært og er
stadig et svært viktig utgangspunkt for arbeidet med nord-samisk kirkeliv. Men
vi må passe oss godt for å tenke at alt er gjort ved det. Hele Nord-Hålogaland
bispedømme er et samisk område. Derfor skal kirkelivet i alle menighetene ha
med seg det samiske på en eller annen måte. Dette arbeider vi med, og det
skal vi fortsette med!
La meg nevne en viktig milepæl i høst: Da ble Sálbmagirjji šuokŋagirji samisk
spillebok gitt ut. Her er noter skrevet ut slik at organister og kantorer lettere kan spille til salmer slik at det knyttes til samisk salmesang-tradisjon. Jeg håper dette kan være med å styrke salmesangen i vår kirke!
Etter at kommisjonsrapporten ble lagt fram i fjor vår, var vår kirkes preses, ledende
biskop Olav Fykse Tveit i lulesamisk område for å bli kjent med deler av kirkelivet
der.
I desember var han i Porsanger og Karasjok. Jeg var med på denne turen, og vi fikk sterke møter og gode og viktige samtaler med representanter både for det kvenske og det samiske.
Noe av det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på noen hver av oss er den såre
opplevelsen av å ikke bli betraktet som god nok – å være dårligere enn andre
mennesker. På grunn av etnisitet, språklig og kulturell tilhørighet.
Dette hører vi sterke fortellinger om, både fra kvenske og samiske miljøer.
Det som også gjorde veldig sterkt inntrykk på meg, ikke minst fra møte med
Sametingets president og råd, og med Sámi klinihkka, er den hets som mange
opplever. Kanskje særlig på nettet. Det er en kjempestor utfordring å stoppe denne hetsen. Jeg tror kirka har en viktig rolle i å bekjempe hets!
Vi kommer vel ikke unna at hvis sannhets- og forsoningskommisjonens rapport skal få noen avgjørende virkning, må vi være helt sikre på at menneskerettighetsbruddet på Fosen tar slutt.
Preses planlegger å feire påske i Kautokeino/Guovdageaidnu. Det er viktig at han
kommer og ser, og får møte samisk kirkeliv og kulturliv på denne måten.
Økt fattigdom i Norge
De siste par årene har vi hørt vi om økende fattigdom i Norge, ikke minst
barnefattigdom. Vi hører om at de frivillige matstasjonene får økt etterspørsel.
Jeg besøkte Kirkens bymisjon her i Tromsø like før jul. Der var det travelt med både matutdeling og utdeling av julegaver til familier som sliter.
Kirkens SOS melder at de stadig får henvendelser fra fortvilte mennesker som ikke
klarer å dekke utgiftene sine. Kirkens SOS kan ikke skaffe folk mat, men de er en
viktig tjeneste for mennesker i nød – som vi er stolte av. Hvis noen gikk glipp av å
sende offergave på Vipps til Kirkens SOS, er det helt sikkert ikke for sent enda.
Vi kan ikke peke på og vise alle løsningene på sosiale problemer i samfunnet. Men
kirka har et ansvar i å minne storsamfunnet på en del viktige saker, og kanskje aller viktigst: minne om dem som har vanskelige liv, og hjelpe der vi har mulighet for det.
Og: når vi skal gjøre det, er vi ikke alltid på flertallets side. Vi kan lett få et flertall mot oss, men gjør det at vi skal tie, når vi f.eks ser at flyktninger settes i en håpløs situasjon – slik vi faktisk ser det i vårt land i dag, kanskje særlig med dem som har vært her lenge, som ikke har fått opphold, men er såkalt «ureturnerbare».
Kirken til stede for folk/ kirken som samfunnsaktør
I fjor hadde vår kirke en medlemsundersøkelse. Jeg skal ikke gå gjennom den nå,
men en sak ser vi godt i undersøkelsen: svært mange ser på kirka som en viktig
møteplass ved kriser og ulykker. Dette så vi tydelig ibl.a. forbindelse med snøskredet på Reinøya sist påske. Her stilte et solid lag opp fra kirka, og Finnkroken kapell ble et viktig møtested, både for lokalmiljøet som var så hardt og brutalt rammet, og for dem som var kommet for å hjelpe.
Avslutning
Vi lever i ei spennende tid! Utfordringene er mange nok. Verden er blitt et farligere sted. Men uansett hvordan ting utvikler seg og endrer seg: vi er kirke, og vi skal være kirke. Vi må gjerne kunne si fra om ting som samfunnet bør gjøre annerledes, og særlig for å støtte dem som faller utenfor på en eller annen måte. Men først og fremst skal vi være en levende, misjonerende og tjenende kirke. Her skal evangeliet, det gode budskap lyde. Her skal vi være med å gi mennesker håp for både tid og evighet.