- Ofte er det de ekstroverte som tar både første og siste ord. Så kan det sitte en kantor eller diakon rundt bordet som ikke er fullt så frampå, men som har tanker om dette temaet likevel, sier Vigdel.
Situasjonen over er sikkert gjenkjennelig for flere, enten de har kirken eller andre steder som arbeidsplass. Og den gir mange utfordringer. For hva bør lederen gjøre når de rundt bordet er så forskjellige og har ulike forutsetninger for å delta i et møte? Og hvordan kan den introverte kjenne seg som en like viktig brikke i puslespillet som den litt mer plasskrevende ekstroverte?
Diakon Hans Eskil Vigdel stiller både spørsmålene – og leverer forslag til svar i boka «Ingen introverte i himmelen», som kom ut i sommer.
Først en liten ordforklaring: Introvert og ekstrovert er betegnelser på ulike personligheter, og er egentlig synonymer med «innadvendt» og «utadvendt». Men i dagligtale brukes ofte «innadvendt» som noe negativt og «utadvendt» som en positiv egenskap. Introvert og ekstrovert er faglige, nøytrale begrep som i stor grad handler om hvordan personer forholder seg til den ytre og indre verden, og om hvordan man lader batteriene. En introvert kan godt oppfattes som utadvendt og trives godt i sosiale settinger, men trenger altså mer tid alene for å lade opp i etterkant, enn den ekstroverte.
Sårbarhetsprosjekt
Vigdel har skrevet en personlig bok om det å være introvert, men har også hentet inn flere stemmer og ekspertise i sin utforsking av temaet: Hvem er vi skapt til å være? Kan introverte trives i en ekstrovert menighetskultur?
- Mange mennesker forlater kirken og troen fordi de ikke lenger føler de passer inn. Rommet som skulle være en flik av himmel på jord, ble trangt og uniformerende. Det mangler et språk for preferanser og personlighet. Hvordan kan kirken møte mennesker på en god måte? står det i omtalen av boka.
- Jeg hadde en følelse av at oppdagelsen min av det å være introvert kunne være bra å dele, at dette kan være godt å kjenne seg igjen i for andre. Boka er på mange måter et sårbarhetsprosjekt, der jeg forteller mye fra mitt liv, forteller Vigdel, og betegner det som å «være en veiviser på sårbarhetens vei».
- Å være introvert betyr gjerne at man trenger litt mer tid til å gruble og reflektere, i forhold til en litt kjappere og mer høyrøstet ekstrovert. Vigdels budskap er at vi alle er skapt slik vi er ment å være, og at aksept av hverandre og ikke minst oss selv er hovednøkkelen for et godt liv med seg selv og med andre.
Våge å være seg selv
- Vi er alle verdt å lytte til og har alle noe å gi, simpelthen fordi vi er skapt. Det finnes ingen mønstermennesker som setter standarden for hvordan du skal uttrykke deg i verden. I et kollegafellesskap kan det handle om å våge å være seg selv, med sine verdier. Man kan ikke alltid vise den samme sårbarheten på jobb som privat, i hvert fall ikke på samme måte. Men man må ta hverandre i beste mening. Hvordan man gjør akkurat det, må konkretiseres i arbeidsfellesskapet. Vi må bli kjent med hverandres behov, hvem vi er, og med sårbarheten. Vi må ikke bruke krefter på å prøve å imitere den mest dominerende, men finne mot til å være oss selv med egne verdier og meninger, og å ta plass, sier Vigdel.
I eksempelet med stabsmøtet handler det om å ha klare rammer for møteformen, ha en tydelig rollefordeling, og en leder som har orientert seg godt på forhånd og kjenner den enkelte nok til å gi alle lik plass uansett forutsetninger.
- Hvis man opplever seg selv som sensitiv og introvert, kan man kjenne på en forlegenhet, og dermed ta mindre plass. Men nettopp ettertenksomheten, spørsmålene og følelsene man kjenner på i et møte, vil kunne gjøre en god forskjell i en stab. Noen av oss kan tenke at «de andre vet sikkert best», men da kan man holde tilbake viktig informasjon. Hvis det i et møte er noe som aldri blir sagt, så går man glipp av en helhet.
- Introverte er gode ledere
Hans Eskil Vigdel snakker av dyrekjøpt erfaring: År med undertrykking av egen personlighet og egne behov resulterte i at han «gikk på en smell» som han sier. Vigdel har vært en tydelig kritiker av sin tidligere organisasjon «Jesus Revolution» og har fortalt i media om sine erfaringer derfra.
- Jesus Revolution er jo et grelt eksempel og organisasjonen har ikke strukturer sammenlignbart med Den norske kirke. Det er en utadvendt, karismatisk organisasjon, der makt både er knyttet til identitet og den posisjonen en har. En sokneprest har for så vidt makt i kraft av å være sokneprest, og noen tar mer plass mens noen holder litt tilbake. Men Den norske kirkes struktur åpner ikke opp for ekstrovert makt og idealer på samme måte som mange frimenigheter. Introverte ledere kan dessuten ofte være bedre til å lede et team, de trenger ikke si og bevise så mye, men er mer tilbakelent og slipper folk opp og fram, mener Vigdel.
Bevisst sin egen historie
- Man kan kanskje anta at det er mer rom for introverte i Den norske kirke enn andre steder, det er jo en grunn til at jeg jobber her. Å legge til rette for alle typer personligheter handler om sosial interaksjon og hvordan vi er til for hverandre. Det handler om å være medmenneske, om hvordan vi omgås, om rytmen mellom jobb og familieliv. Å ta plass og sette grenser ut fra den personligheten man har. Jeg synes for eksempel at stabsmøter er så energitappende, at jeg ofte bare må ut lite granne etterpå, og gire om. Jeg kan heller ikke si ja til en haug med møter etter hverandre.
- Å være bevisst sin egen historie, hvordan man reagerer og hvem man er, er viktig for seg selv, men også for å kunne være noe for andre. Å forholde seg til store ulikheter mellom oss krever at vi setter av tid og arenaer for å bli kjent. Alle trenger en god venn eller kollega man kan øve seg på å vise sårbarhet for. Hvis man aldri trener på det, kan det fort være at det til slutt koster for mye å åpne seg.
Blomstringssamtaler
Vigdel har flere råd for hvordan man kan gi plass til introverte i en menighet.
- Når man er introvert og frivillig i en menighet, er det fint om man kan få bruke sin kompetanse og det man brenner for inn i menigheten, uten å ofte måtte delta i større sosiale sammenhenger. Pinsevennen Tomas Sjödin forteller at de har «blomstringssamtaler» med sine medarbeidere. Da spør de folk som skal være frivillige om hva de ønsker for å ha det godt i menigheten, og har ikke først og fremst fokus på hva menigheten trenger. Jeg tror på å begynne litt i den enden, hos den enkelte, og spørre «hva er det som gjør deg levende».
Hans Eskil Vigdel er ungdomsdiakon i Sola menighet, og bringer lett inn det diakonale perspektivet i å ta seg tid til den enkeltes behov og finne ut hvordan menigheten kan være en god plass for alle typer personligheter.
- Poenget i boka er å bli mer bevisst, bli mer kjent med seg selv og ta plass i felleskapet. Da vil man også få bedre fellesskap.