Biskop Anne Lise Ådnøys preken påskedag i St. Petri kirke, Stavanger:
Gud har segna om og ramla med ansiktet mot jorda, vår jord. Soldatene pisker ham framover. Langfredagstekstene taler til oss langt inn i påskemorgen.
Det er 9. april. Tenk hvor redde folk var 9. april 1940. Nyhetene jeg ser på TV handler om død og krig og har langfredagspreg. Bildene jeg ser inn i på galleriet tvers over her er langfredagsbilder. Gud valgte å være mellom oss. Han blir menneske, avhengig og utlevert. Han som var i begynnelsen blir knust og dør. Trosbekjennelsen setter det på formel: «Pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet». Så langt kan kritisk historieforskning slutte seg til og bekrefte bekjennelsen. En mann fra Galilea-området ble henretta i Jerusalem, anklaga for politisk opprør. Korsfestelsen skjedde i opptrappinga til den jødiske påskefesten, omtrent i år 30. Og arkeologer har funner landshøvdingen Pilatus si grav.
Og så? Hva tror du at det hendte da? «Ved daggry den første dagen i uken, kom kvinnene til graven og så at steinen var rullet fra». Sjela – alt i meg – strekker seg for å ta imot påskeevangeliet, og allikevel fatter og begriper jeg så lite.
Men kroppen! Kroppen tar imot våren. Våren rommer en slags nakenhet. Før lauv og gras overtar blir mye blottstilt. Rusk og rask i hekker og grøfter. La sola strømme inn over dine ruskete grøftekanter. Gransk samvittigheten.
Paulus skriver til Filipperne i det som blir kalt glede-brevet: «Jeg har sagt det ofte og må si det igjen med tårer at det er mange som lever som fiender av Kristi kors». Langt inn i kirkegjengernes rekker, midt i vår mentale sjølforståelse som kristne, kan påskeevangeliet fortsatt utfordre. Er jeg en fiende av Kristi kors? Merket med korsets tegn i dåpen, for å tilhøre Jesus og tro på han. Han som kalte seg «vegen» må være en måte å leve på, en prosess, ikke en endestasjon.
Ungdomsarbeid i flere menigheter er knyttet til et prosjekt med titelen «Follow me». Tro er bevegelse. Jesus er Livet, i live. I dag tenker vi på at det koster mye å ta vare på livet når det er svakt eller sykt. Når økonomien i samfunnet og privat blir trangere, hvordan reagerer vi da? Er vi preget av “Follow me”?
«Så sto de der da, med de velluktende oljene som de hadde laget istand, men fant ikke Herren Jesu kropp». Kroppen! Kroppen tar takknemlig imot vårsola, kanskje vårregnet også. Samtidig dirrer og skjelver hele sjela av dette som er for djupt, for høgt, for altomfattende: Jesus overvant synd og død. Hva betyr det? Krig, sult, urett av alle slag, menneskehandel, pornoindustri, narkotikasalg, juksing på skatten, søskenkrangel og surhet – ingenting av dette kan hindre Gud i å elske oss, så uelskverdige vi enn er.
Snart spretter lauvet. Alt blir lysegrønt. Tror vi at frelsen er mulig? Hele kapittel 15 i 1. Korinterbrev handler om dette som er for stort for tanken: Virkningen av Jesu død og oppstandelse i våre liv. Paulus strever med orda han overgir og som han selv har tatt imot: at Kristus døde for våre synder – og at han sto opp den tredje dagen etter skriftene. Dette lange oppstandelseskapittelet slutter så takknemlig jordnært i vers 58: «derfor, mine kjære, stå fast og urokkelig, og gjør stadig fremgang i Herrens gjerning». Hva er Herrens gjerning i Stavanger i år?
Nyhetsbildene fra Ukraina og fra områder som rammes av klimaendringene er vår tids langfredagsvitner. Gud segner om og ligger med ansiktet mot jorda, vår jord. Kanskje Herrens gjerning er dette: at vi gråter over oss selv? «Lykkeland»-tittelen kommer til å henge ved oss. Samtidig vet vi at noen streifer gjennom denne grådige byen på leit etter mat eller panteflasker, eller i det minste et vennlig blikk.
Jesus utfordrer oss som er skapt i Guds bilde til å forme våre liv i pakt med hans. Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har i oss, og vi har trodd på den. Guds kjærlighet er i oss.
Påske handler om å tro på kjærligheten og praktisere den. Under måltidet skjærtorsdag sier Jesus: «Jeg har gitt dere et forbilde». Han har modellert for oss det sant menneskelige. Vi utfordres til å bli de vi er skapt til å være, til å bli mer virkelige. Oppstandelsen er ikke bare et under fra fortida, eller et ord om liv etter døden, det er en måte å leve på i dag.
I Sogndalstrand la jeg merke til at alle langs vegen hilste på meg. Selv om de har tusenvis av gjester årlig, får de til å vise vennlighet. Det er fordi kommunen har satset bevisst på CitaSlow. Det virkelige oppstandelseslivet handler om vennlighet mellom fremmede, om vilje til å betale når det koster, og om lovsangen i gudstjenesten i dag. Og mye mer.
Ved inngangen til Stavanger Museum kan vi med egne øyne se død og liv. Et over 100 år gammelt skjelett av en finnhval taler overtydelig om døden. En beingrind er resten av kroppen, det siste som blir til støv og jord igjen. I bedet ved siden av blomstrer små, ivrige, gule påskeliljer. Livstegn og vårtegn kaller fram en modig eller forsiktig glede. Ja, Gud, det er påske og jeg ber om å få tro, leve i og ta imot det kvinnene fortalte til de elleve og til alle de andre.
Langfredag kaster stadig skygger langt inn i påskefesten. Påsketro er midt i en urettferdig verden å insistere på at det ikke går til helvete med alt. Grunnmønsteret som sier at alt går fra liv til død, punktum, er feil. Alt er forandret. Midt i maktspill og politiske og militære kriser holder noe nytt på å skje. Korset er et tre som skal blomstre. Og selv om vi har del i Jesu lidelser, ja til og med om vi dør som han, så skal vi også da, i døden, kjenne kjenne kraften av hans oppstandelse.
Vi lever etterpå, i den tida der vitnene bærer oppstandelsestroen, i Follow me-tida. Med åpne hender tar vi imot Jesu kropp. Utstrålinga og Ånden fra den oppstandne er med. Etterpå, når kirkedøra lukker seg bak oss, bærer vi hans kropp videre. Vi blir sjøl båret av en kjærlighet som er sterkere enn døden. Hele tida er vi underveis til å bli mer helhjertet i kjærligheten til Gud og medmennesker. God påske!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.