Evangelietekst var Johannes 20, 1-10 (velg Påskedag)
«I stillhet snudde han verden opp ned, og forlot graven, ikke ødelagt, men ryddig, som en omtenksom gjest som reiser tidlig.» Så enkelt ble påskeevangeliet gjenfortalt i mysteriespillet Pasjon. Illustrasjonen på programarket i dag er et bilde fra studiesenteret til den egyptiske koptiske kirke. Se hvor tomt det er der kroppen til Jesus har vært!
Vi som ikke forstår
Tomhet er utfordrende. Pasjonsspillet ble innledet med en kort dialog. «Hvem er denne guden dere tilber?» «Det vet vi ikke.» «Hvordan kan dere da med slikt alvor tilbe det dere ikke vet noe om?» «Vi tilber fordi vi ikke vet.» Det å ikke vite er kirkens situasjon. I åndelig veiledning brukes «apofatisk» som beskrivelse av bønneveien der den troende må gå uten bekreftelser, «Via negativa». Gud kan vi ikke fatte og oppstandelsen vil alltid være utenfor vår forståelse. Så hva gjør vi her da, vi som ikke forstår? Johannesevangeliet begynner med Ordet som ble kropp og tok bolig iblant oss. Kan det tenkes at kroppen ble Ord igjen? Hva har vi hørt? I dag hørte vi at våre kristne søsken på Sri Lanka er utsatt for vold og terror. Hva vil vi høre?
Lyden av tro
Påskemorgen har en merkelig stillhet over seg. Noe av det samme gjelder påskens grensesprengende under. Det handler like mye om å høre, som om å se. Kanskje handler det mest om å høre? Som en fire timer lang gudstjeneste i koptisk tradisjon, der bønnene gjentas uendelig mange ganger, og hele kirkerommet blir fylt av lyd. Eller som når kor og orkester framfører Mozarts messe. Lyden av stemmer og av bønn, er dette lyden av tro?
I Johannesevangeliet brukes vanligvis ordet å se i betydningen å tro. «Vi vil gjerne se Jesus», sa noen grekere i Jerusalem Palmesøndag. De ville møte ham for å få tro. Når vi på Juledagen tar imot evangeliet om at Ordet ble kropp, kan vi høre påskebudskapet i forlengelsen: at det ved Guds nåde ennå er mulig for Jesus å være Ordet, det levende Ordet som gjennom ørene når inn til enkeltmennesker og som gir vårt hjertes øye lys, så vi kan se og tro. Hele tida har muligheten vært der, som en åpen invitasjon: Den som har ører, hør!
Det er en del av julens under, inkarnasjonen, at ord og kropp henger sammen. Ånden er knytta til det fysiske, vann, brød og vin, i sakramentene. Det å ta inkarnasjonen på alvor, har noe å si for vår påskefeiring og for måten vi er kirke på. Vi bekjenner troen på legemets oppstandelse.
Kan død tro vekkes til live?
Fri oss fra vrang lære og død tro, har vi bedt i fastetida, med ord fra litaniet. Kan død tro vekkes til live? En amerikansk religionssosiolog, Rodney Stark, skriver om Jesustroen i det 21.århundre. Som amerikanere flest forstår han lite av de gamle europeiske kirkene, og levner oss lite håp om at troen vil overleve her. Han vet ikke at de gamle kirkebyggene er et slags sakrament. Bygningene står der som fysiske påminnelser om en tro stadig færre ser ut til å trenge. Men hvis kirkene brenner kommer et uventet sterkt engasjement til overflaten. Brannen i Notre Dame, kan den gjøre kirkens Herre mer synlig? Er Maria, vår Frue, fortsatt en veiviser til tro? «Det han sier skal dere gjøre», sa Jesu mor til tjenerne i et bryllup i Kana. Da ble vann til vin. Kan det mange ser på som en utvannet folkekirketro bli til vin igjen, fylt av Åndens kraft og trøst? Hva vil Gud med oss? Hva skal vi gjøre? Den gode gjeteren sier at sauene følger ham fordi de hører stemmen hans. Hvordan kan vi følge Jesus i Den norske kirke i 2019?
Kalt til å kjempe for rettferdighet
Stark dokumenterer at kristentroen i de første århundrene vant fram fordi de som trodde på Jesus praktiserte det de hadde lært av ham. De elsket Gud og sin neste og viste til og med fiendekjærlighet. Da ble Ordet hørt og trodd. Den koptiske kirken i Egypt er under press og utgjør ikke mer enn snaut 10% av befolkningen. Likevel har de denne kraften som skaper positiv forandring i samfunnet. Biskop Thomas framhever hvor viktig korset er for kopterne. De to retningene som bjelkene viser samler alt: den vertikale linjen mellom Gud og mennesker og den horisontale mellom mennesker. Vi er avhengige av Guds barmhjertighet og vi er kalt til å kjempe for rettferdighet. På studiesenteret Anafora framheves det vakre, det estetiske. Vi må vise folk skjønnheten i det å studere og lære om Jesus, sier biskop Thomas.
Vi som hører og spør
«Gud gjorde oss levende sammen med Kristus», leste vi fra Kolosserbrevet. I dag ber vi med ord fra Kingo-salmen: «at jeg ei skal falle hen i det dødens svelg igjen». Nå er det vi som hører og spør hva vi skal gjøre i vårt samfunn. Hvordan praktiserer vi det Jesus lærer oss? Hvordan kan det levende Ordet bli hørt og trodd hos oss? Hvordan tåler vi tomhet og det å ikke vite? Kunne vi invitere mer til undring og til å utforske tro gjennom bibellesing og bønn? Kan vi delta i kampen mot klimaendringene, selv om vi sitter i glasshus? Går vi foran i gode gjerninger som naboen har glede av? Finnes det en vei framover for en tradisjonstung kirke som Den norske, en vei der Ordet lever og vi sjøl blir brukt til det Gud vil? Hvordan skal en gjenoppbygd Notre Dame eller en restaurert domkirke her fylles med levende tro? Kan vi tro at evangeliet også blir formidlet gjennom det vakre og forsvare at vi bruker penger på estetikk? (Som for eksempel denne vakre nye bispekåpa?)
Troens øye ser det!
I år er det Johannes som formidler påskeevangeliet. Den tomme graven som Maria, Peter og Johannes ser med øynene er et tvetydig tegn. Akkurat som alle andre tegn Jesus har gjort må den tomme graven tolkes. Den disippelen Jesus hadde kjær så linklærne og trodde. Peter gikk tilbake, kanskje mer i villrede enn da han kom. Stille snudde Kristus verden opp ned, og den ene disippelen så og trodde. Det er nok! Det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme.
Ja, vi er støv av støv, og ikke mange av fornem ætt. Samtidig bærer vi Skaperens bilde og blir kalt til å bære ryktet om han som vant over døden videre og videre. Det er viktigere enn noen gang at noen lytter til det levende Ordet som var i opphavet og som alt det skapte er avhengig av. For hele verdens skyld er vi her for å høre evangeliet om den kjærligheten som er sterkere enn døden. Vi skal synge: «Troens øye ser det!» så hele kirkerommet blir fylt av lyd. Lyden av stemmer og av bønn, er dette lyden av tro?
Alt kan komme i et nytt lys. Som en vårvind, et pust, skaper Gud på ny. Engang ble Israelsfolket ført gjennom havet til frihet. Nå er det oss Gud roper på, vi som tror fordi vi ikke vet. Gå ut i byen, hjem til folkene dine, gå på jobb med et salig smil, del påskegleden: Han er ikke her, han er oppstått! Hva kan da holde oss tilbake?
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.