Mandag 4. mai
Året er 387. Et reisefølge er kommet fra Milano til Ostia ved elva Tiber, men er på vei til Nord-Afrika. Nå samler de krefter til sjøreisen. Augustin og moren Monika står og snakker sammen om «det evige liv».
Mor Monika er syk, men tankene er klare, og hun gir uttrykk for dem. Når Augustin senere refererer samtalen gjør han det svært pompøst. «I samtalen vår kom vi til at den høyeste sanselige nytelse, selv i sin største jordiske herlighet, er for intet å nevne og kan slett ikke sammenlignes med gleden i det evige livet. Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham.»
De lengtet nok hjem til Nord-Afrika. Men mest av alt til «det nye Jerusalem». Monika døde på reisen. Sorgen var stor, men minnet om hennes siste dager sto alltid klart for Augustin. Hun hadde et fast håp om evig frelse. Om at Jesus tok imot henne i døden og hadde henne hos seg helt til oppstandelsens dag. «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig» (2. Kor 4:18).
For ditt hjerter og for ditt hus, Guds velsignelse.
Når du kommer og når du går, Guds fred.
I ditt liv og i din lengsel, Guds kjærlighet.
I din siste time og ved den nye begynnelse,
Guds armer, som tar imot meg og bringer meg hjem.
Guds fred og alt godt!
Av Øyvind Tjelle, sokneprest i Gausel sokn