Søndag 26. april
Nå må jeg nok innrømme at det tok litt tid før jeg i det hele kunne noen, men etter hvert snek det seg noen inn, og glad og fornøyd kom jeg inn i kirken søndag formiddag, klar til å endelig kunne svare på spørsmålet hennes. «Denne ⅄» sa jeg, og viste frem, da spørsmålet kom, «hito er min favoritt». Dama så på meg som jeg hadde misforstått alt. «Men den er jo så enkel, den har jo bare to strøk, den er altfor enkel: Hvordan kan den være favoritten…?»
Svaret mitt er fortsatt det samme: dette tegnet betyr menneske, og det som gjør det så spesielt, er at tegnet for et menneske består av to. Det består av et lite menneske, og et stort menneske som lener seg på hverandre, og er gjensidig avhengig. Forsvinner det lille, faller det store, og forsvinner det store, faller det lille.
Et lite tegn, som forteller så uendelig mye. Vi mennesker er skapt til fellesskap, vi trenger hverandre. Store som små. Spesielt i denne tiden vi lever i nå, hvor vi ikke får være sammen, slik som vi pleier, trenger vi hverandre, trenger vi fellesskapet ekstra. Livene vi lever, har fått ganske store restriksjoner i det siste, men noe som alltid er lov, er å bry seg. Kanskje gjennom å ta en telefon, sende noen ord, gi et smil. Rett og slett, komme hverandre nær – på avstand.
Samtidig er det lov å være trett og sliten. Det er lov å være fortvilet og lei. Det er lov å kjenne på ensomhet, og for mye lyd. Kjenne at kreftene ikke strekker til for alt vi burde, at vi kommer til kort. Det er derfor vi har hverandre, og kan lene oss på hverandre, og gi støtte.
«Jeg er den gode hyrde» sier Jesus. Han ønsker også å komme oss nær, og vi skal få lov til å bare være.
Av Bjørg Berge-Øvrebø, prostiprest i Rennesøy og Mosterøy sokn