Torsdag 23. april
Mange av dem som blir igjen har ingen sjanse. Myndighetene svikter. Syke får ikke behandling og de døde ingen begravelse. Den som er ute på gatene ser grusomme scener og total forakt for menneskeverdigheten.
Hva gjorde kristne under denne epidemien? De siste 20 år har de stort sett bare opplevd en ting i møte med myndighetene: Systematisk forfølgelse.
«Bli ikke fordundret om verden hater dere, søsken». Disse ordene ga nok mye mening til de kristne i denne tiden. Å bekjenne troen til Kristus kunne i beste fall koste deg din karriere, ofte din frihet og i verste fall ditt liv.
«Vi skal ikke løfte en finger for å hjelpe våre naboer i denne krisen!» kunne nok mange kristne ha tenkt. Men biskopen Dionysius forteller en annen historie. I et påskebrev skriver han om de kristne i Alexandria:
«Uten å ta hensyn til fare, tok de seg av de syke, tjente dem i Kristus – og sammen med dem forlot de dette livet lykkelig; … Mange, ved å pleie og kurere andre, tok deres død på seg selv og døde i de andres sted.»
Midt i den alvorlige krisen viste den kristne kirken sitt sanne ansikt. Og det var et ansikt fullt av kjærlighet og omsorg for de syke og døende. De tjente lokalsamfunnet med livet som innsats.
«Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken.»
Disse kristne kunne tenkt: «Mine søsken, de jeg skal elske, det er bare de som tror på Jesus akkurat som meg!» Men de valgte en annen vei. Det var ikke tvil for dem at Gud kaller oss til å tjene alle mennesker rundt oss.
Det disse kristne gjorde, var noe av det som inspirerte utviklingen av det profesjonelle helsevesenet vi har i dag. Nå er det en selvfølge at alle tas vare på. Vi slipper å ta den samme risikoen som våre søsken i året 260 tok i møte med sykdommen. Men den kjærligheten de viste til samfunnet rundt seg, deres urokkelige påsketro at Jesus er Herre over liv og død inspirerer meg.
Av Geoffrey Alexander Holtmann, sokneprest i Randaberg menighet