Onsdag 6. mai
I dagens bibelord er det profeten Jesaja som oppmuntrer Israelsfolket med ord fra Gud.
Så sier Herren,
han som gjorde vei gjennom sjøen,
en sti i det veldige vannet, (…)
Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?
Dette er fra fortellingen om Moses som sto der med Israelsfolket på flukt. Fremfor seg hadde de sjøen. Bak dem kom den Egyptiske hæren. Stresset Moses? Trengt opp i et hjørne? Knyte seg på innsiden? Vil tro det var noe slik ja. Så skjer det som for Israel ble en skjellsettende opplevelse, og som påvirket deres Gudstro og historie for ettertiden. Gud bad Moses rette ut staven sin og lage en vei gjennom sjøen, og folket blir reddet. Flere hundre år etter blir de påmint dette, og med oppfordring om å tro at Gud igjen skal hjelpe.
Vi kjenner gjerne at det blir litt voldsomt. Kan jeg tro på noe slikt? Har det noe relevans for meg nå? Jeg skal innrømme at å tro på opplevelser som Moses hadde ved det røde hav ikke hører med i min hverdag. Sånn i fullt format i hvert fall. Men det er noen ord jeg har tatt med fra denne fortellingen, som jeg kan kjenne godt nå også, når jeg opplever meg klemt opp i ett hjørne og når innsiden kjennes som opprørt sjø. Det er Moses sine ord til folket når de skriker ut sin redsel. Han sa: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» (2. Mos 14,14)
Og i Klagesangene finner vi ordene:
«Det er godt å være stille
og vente på hjelp fra Herren». (Klages 3,26)
Jeg har aldri sett sjøen dele seg. Men jeg har mange ganger kjent at det var godt å falle til ro. Legge ting i Guds hender. Og rett som det er, synes det som var vanskelig og låst, å løse seg.
Ha en riktig god dag!
Av Håvard Eidhamar, sokneprest i Tasta menighet