2. påskedag
Vinden suste og bruste rundt ørene og prikket i kinnene når jeg gikk tur langs veien.
Dagens bibelord fra Lukas 24 foregår og langs veien. Om det var vind sies ikke, men vi får slå følge med to disipler som er på vei mot landsbyen Emmaus. En tredje mann slår også følge med dem. De to disiplene blir overrasket over at mannen ikke har hørt det dramatiske som har skjedd de siste dagene med Jesus fra Nasaret. At han er blitt korsfestet og er død. Ryktet forteller nå at graven er tom og at han er stått opp fra de døde!
Noe hindrer de to i å se at det er Jesus selv som går med dem langs veien. De kjenner ham ikke igjen før de har bedt ham inn på kveldsmat og han bryter brødet og gir dem. Når de kjenner ham igjen, så blir han usynlig. De to disiplene hopper da i sandalene og skynder seg den drøye mila tilbake til Jerusalem for å fortelle de elleve nærmeste disiplene at ryktet er sant, at Jesus lever og at de selv har møtt ham!
Jeg undrer meg over dette, at flere av dem som møter Jesus etter oppstandelsen ikke kjenner han igjen. Ser han annerledes ut etter oppstandelsen? Hva er det som hindrer dem?
Og hvordan skal vi som lever i dag kjenne igjen Jesus, vi som ikke kan se ham en gang?
Kanskje kan det være som med vinden? Den varme vår-vinden som kommer til oss med budskap om fred og stryker oss over vinterblekt kinn. Andre ganger kan den gi oss en hellig uro, en påminnelse om noe eller noen, en ide eller retning vi skal gå i.
Så selv om vi ikke kan se ham, så kan vi lytte etter og kjenne ham slik som vi kan kjenne den varme fønvinden som kommer til oss med budskap om håp og nytt liv!
God påsketid!
Av Ine Linn Marthinsen, barne- og ungdomsprest Hjelmeland Årdal og Fister sokn